[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Boka traff meg til tider midt i magen ved å fremlegge tanker og idéer som egentlig er strengt forbudt og tabubelagt. For eksempel der presten Arvid gleder seg over at David har mistet hukommelsen fordi han selv får noen å være til for

Akkurat dette rørte meg også - på samme måte som Arvids skildringer av hvor fint de tross alt hadde det i begynnelsen av samlivet, noe som ikke kom fram i Jons fortelling. Det minner meg litt om Mykles skildring av forholdet mellom Ask og lillebroren Balder, der vi etter hvert aner at Ask ikke har vært så gjennomført slem som han selv tenker - at det har vært mange lysere stunder, men at han på et vis straffer seg selv ved å vektlegge sin ungdommelige ond-/dumskap og fokusere på den dårlige samvittigheten. Gjennom Balders brev forstår vi at han har andre minner og et annet bilde av situasjonen. På samme måte skildrer Jon bare de mørke sidene av forholdet til stefaren; beretningen er gjennomsyret av svart samvittighet.