[bina]

Jeg syns det er feil å skylde på politikerne her. Sjelden å høre meg si noe sånt, men denne gangen mener jeg det.

Forebyggende arbeid, hva er det? Ungdomsklubber, idrettslag, kulturskole? Hvem benytter disse tilbudene? I hovedsak barn og ungdom fra normalt ressurssterke hjem. Hvem driver de tilbudene som går på frivillig basis? Stort sett de normalt ressurssterke foreldrene.

Så hva da med de sinte? De med atferdsproblemer? Hvem tar seg av dem?

Svikten er etter mitt skjønn i selve "systemet". Byråkratiet. Når fagfolkene ikke vet hva de skal gjøre for å få barn og ungdom inn på riktig vei, da nytter det liksom ikke med gratis halleie til de som allerede var inne på riktig vei.

Hva skjer når et barn får problemer? Når atferden avviker? I barnehagene mangler de ofte både verktøyene, tiden og kompetansen på dette. Noen ganger fører dette til at de tilkaller PPT, som kommer inn en gang annenhver uke og observerer og rettleder. Andre ganger blir saken drøftet med foreldrene på foreldresamtalen to ganger i året - mens de ansatte teller dager til ungen skal begynne på skolen.

Hva skjer på skolen? Ofte har man med relativt ressurssvake foreldre å gjøre, og de sliter med å håndtere situasjonen selv. Så sier skolen at de "jobber med", skal "ta tak i", eller "har fokus på" situasjonen, og foreldrene tenker at ja, ja, det blir vel folk av han til slutt. Men det blir det ikke. For på skolen er dette bare fine ord. De aner ikke hva de skal jobbe med, og slett ikke hvordan. Igjen mangler verktøyene og kompetansen. Men mange foreldre som er mer ressurssterke opplever å møte veggen på skolen. Man får aldri hull på den der "vi jobber med"-byllen.

Noen ganger bringes PPT inn i bildet, og hos barn med diagnoser er ofte BUP inne også. Og man analyserer barnet, observerer, har ansvarsgruppemøter, gjennomfører tester. Og mens ansvarsgruppa møtes vandrer barnet billedlig talt gatelangs.

Hvem passer på barnet? Hvem hjelper til? Hvem tar reelt sett tak i situasjonen og prøver å gjøre noe med det?

Noe ligger i struktur. Dagens skole med mye ansvar for egen læring er krevende for mange barn, men dette er en struktur som åpenbart ikke lar seg rokke ved. Så dermed blir det opp til barnet å tilpasse seg strukturen. Og når det var det som var barnets problem - så går det jo bare ikke.

Systemet fungerer ikke for de barna som faller utenom. Det er et kompetanse-problem, men også et vilje-problem. Læreren vil ikke bruke for mye tid på det barnet som sliter, men vil heller bruke tiden på alle de andre barna. Mange tror at positiv-feedback er tingen, og i stedet for å korrigere barnet som har sinne og negativ atferd fortsetter man å gi positiv oppmerksomhet til de andre barna. Så barnet med negativ atferd opplever å bli oversett, glemt og overlatt til seg selv. Og prøver å bryte mønsteret gjennom å gjøre ting slik at de blir lagt merke til. Det blir en negativ spiral.

Får barnet en diagnose får det også et stempel i panna. Bra, på en måte, for det utløser en viss forståelse. Men svært uheldig fordi diagnosen blir forklaringen på alt, og diagnosen blir "selve barnet". Et barn man ikke kan regne med, ingen vits i å prøve en gang da, vel?

Men alle de barna som ikke får diagnoser - der prøver skolen sine vanlige knep. Når det ikke nytter skylder man på foreldrene.

Og sånn går årene. Det ene barnet etter det andre sviktes av det systemet som var satt der til å hjelpe dem. Pianotimer er vel og bra, men det løser ikke riktig alle problemer.