[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jo, veldig mange må. Fordi ellers blir det ikke gjort. Noen må følge en syk far til lege, noen gir blaffen og tenker at dette kan andre ta. Men hvis ingen følger far til legen får han ikke hjelp.

Men begge deler er valg. Man velger hva man kan leve med. Jeg tar hele tiden valg jeg vet diskvalifiserer meg som «god datter» i de flestes øyne. Det er tidvis veldig ubehagelig, men jeg står ved valget jeg har tatt. Jeg vet mange hadde valgt annerledes, og sett på det som en selvfølge.

I andre situasjoner har jeg strukket meg langt lengre enn mange andre ville gjort, og selv om alternativene for meg er uaktuelle, så er det likevel også er valg jeg har tatt. Jeg må ikke, men det er det valget jeg kan leve greiest med.

Å sette grenser for seg selv er vel noe av det vanskeligste, særlig når man egentlig er så inderlig redd for å ikke være god nok og ikke være elskbar. At jeg har alle lemmene mine skyldes antagelig bare at ingen har kommet på å be meg kappe av noe i bytte mot kjærlighet og tilhørighet. Og nå er det nok for sent, jeg har satt en grense.