[Polyanna]

Jeg følte meg underlegen i nesten alle sammenhenger til jeg var godt voksen, men har vokst det av meg, gudsjelov, i de fleste sammenhenger. Unntaket er noen sosiale settinger der jeg føler at de andre er veldig mye kulere og mer sofistikerte enn meg, da kjenner jeg virkelig på at jeg er en raring som er oppvokst under en busk og ikke har peiling på hvordan man oppfører seg.

I situasjoner som ble nevnt innledningsvis, som i møte med barnas skoler eller hos leger, så føler jeg meg verken under- eller overlegen, men som noen som møter en ekspert som kan hjelpe meg/barnet mitt, og som jeg vil lytte til. Men der jeg også forventer å bli sett og at mine erfaringer og tanker blir lyttet til.

I hvor stor grad jeg lytter avhenger av hvilken tillit jeg får til vedkommende. Jeg vil ikke føle meg overlegen heller, selv om jeg skulle være eldre/mer erfaren/hvadetnåer.

I jobbsammenheng ER jeg jo på mange måter underlegen i den forstand at jeg selger kompetansen min til høystbydende og er prisgitt deres nykker eller forgodtbefinnende. Men jeg kjenner ikke noe på det, egentlig.