[Kjøkkenskriveren]

Opprinnelig lagt inn av Acsa, her.

Jeg tror vi er biologisk konstruert for å bli båret, se på den jevne apeforelder og babyen. De klamrer seg fast på mage eller på rygg hos omsorgspersonen. L

Jepp. Homo sapiens har tilbrakt 99%+ av sin evolusjonshistorie etter at vi skilte lag med de andre primatene som nomader eller seminomader (jordbruk og faste bosetninger er så nymotens påfunn at de knapt har hatt tid til å ha noen virkning). Fra naturens side er det vår greie å streife vidt omkring i små grupper. Å bli satt ned bringer et spedbarn i en mer sårbar situasjon enn å bli båret; å bli overlatt til seg selv er ensbetydende med døden, mens å bli båret inntil kroppen til en av foreldrene er definisjonen på trygghet.

Jeg er selv entusiastisk bærepappa (og figurerer på noen av bildene som Verdande har postet). For min del finner jeg bæring fordelaktig både av praktiske hensyn og når det gjelder kos og nærhet. De første månedene bar vi rutinemessig Lille i søvn; i en alder av 10 og en halv måned er det fortsatt vanligvis den langt mest effektive måten å roe ham ned og kanskje hjelpe ham til å få sove litt når han har en dårlig dag (og nå er det bl.a. tenner på gang). Når vi er ute på tur (eller handleekspedisjon) sitter han komfortabelt der i meitaien og har god utsikt samtidig som han kan skjule ansiktet mot ryggen min hvis det blir for mange sanseinntrykk, og evt. få på sovehetta for en liten blund hvis han blir sliten. Jeg har begge henda fri, og kan bære ham rundt sånn uten videre i timevis selv om han veier ca. tolv kilogram og jeg har kroniske ryggplager. Ellers må jeg innrømme at det gir meg ganske mye å få den nærheten vi oppnår via bæring; siden jeg ikke har pupp å by på er det fint å kunne kompensere litt på denne måten, og vite at jeg kan gjøre poden trygg og god bare ved å ha ham inntil meg.