[My]

Opprinnelig lagt inn av millact, her.

Jeg så det ble diskutert på NRK i går kveld. Jeg hadde det likt som deg, totalt ulike regler hos mamma og hos pappa.

Jeg ville ikke bodd slik, ikke som voksen i alle fall.

Jeg ville ikke flyttet mellom to hjem hver uke heller, men det er det utrolig mange barn som gjør, og de fleste av dem har ikke engang hatt noe med den avgjørelsen å gjøre, det har blitt bestemt over hodet på dem, og de må pent bare godta det. Så spørsmålet er hvem som skal måtte godta noe de egentlig ikke vil, de som har stelt i stand situasjonen, eller den som er uskyldig, men som må leve med konsekvensene likevel.

Synes det er spennende at noen vil teste ut dette. Det viser at det finnes planleggere og arkitekter som prøver å ta utgangspunkt i barnets ståsted, og finne den beste løsningen ut fra dette. Om det fungerer eller ikke i praksis er det vanskelig å si før man har prøvd. Det finnes utrolig mange skilte par med barn, og utrolig mange måter å organisere seg på, avhengig av konfliktnivå og andre ting. Det finnes alltids ett og annet par en slik ordning ville fungert for, og da tror jeg også at det kan være positivt for barnet. Ingen trenger å flytte, verken barn eller voksne, og det er jo den store forskjellen fra en slik ordning som Joika beskriver, der de voksne flytter ut og inn hver uke. Men det krever selvsagt en del av de voksne, og man må tåle å være nærmeste naboer. Men jeg kjenner også til skilte par som har bodd i rekkehus ved siden av hverandre (med nye partnere også), der barna bare har løpt mellom husene nærmest som de har ønsket. Og det blir jo nesten det samme, bortsett fra at det ikke var noen rom med utgang i begge hus.

Jeg tenker skilte par som samarbeider godt nok til å gå inn for en slik løsning er kanskje av den typen som greier å samarbeide om andre ting også, inkludert regler. Men jeg har verken erfaring som skilsmissebarn (mine foreldre skilte seg da jeg gikk på videregående, like før jeg selv flyttet hjemmefra) eller som skilt selv.