[Input]

Jeg jobber som sagt i voksenopplæringa, med akkurat dette, og er helt enig med gajamor. Jeg tror først og fremst ikke noen av oss evner hvor vanvittig krevende det er for mange å skulle gå på skole, lære seg et nytt språk, bo et nytt land, bearbeide traumer, ha hovedansvar for barn og hjem (kvinner) osv. I tillegg er det veldig sant det hun sier om at vi er så vant til å forholde oss til testsituaasjoner, skjemaer og skolehverdag at vi ikke klarer å forestille oss hvordan det er å være voksen og ikke ha den bakgrunnen. Jeg har elever jeg må lære bort hvordan man holder en blyant til, og er overrasket over hvor vanskelig det kan være, for selv har jeg jo holdt blyanter siden jeg var 1 år gammel. En annen faktorer at det er virkelig vanskelig å diagnostisere og hjelpe denne elevgruppa med f.eks. dysleksi. Vi har på langt nær gode nok tester for å avdekke det, og i tillegg er det en veldig tidkrevende prosess fordi det skal krangles om hvem som skal betale.

Mange av elevene mine har store traumer fra skolesituasjoner i hjemlandet, og dette er selvfølgelig en ekstra utfordring, som oppleves som nær håpløs for meg å håndtere, og da kan jeg bare tenke meg hvor håpløst det føles for dem.

Alle vi som er født og oppvokst i Norge har en gigantisk verktøykasse som hjelper oss når vi skal løse ulike utfordringer. Veldig mange flyktninger mangler helt grunnleggende verktøy for egenomsorg, læring, stressmestring osv. De som kommer som unge voksne nå kan ha vært hele livet sitt på flukt, de skal i tillegg til å lære språk, lære ting som å ta buss, betale for mat på butikken, bruke bankkort, forholde seg til klokkeslett og avtaler, fylle ut skjemaer (på et språk de ikke forstår) osv. Alle disse tingene som for oss er helt selvfølgelig. Det er alt for lett å si at hvis de ikke lærer ditt og datt etter så og så lang tid, handler det om vilje, men uansett hvor mye vi gjentar det, er det neppe realiteten.