En krimbok av Liza Marklund som jeg fant i papirkurven hos moren min. «Hvorfor har du kastet den i stedet for å gi den til meg,» spurte jeg. «Jeg orket ikke tanken på at du ville skjønne noe av den», svarte hun, «for jeg følte meg dum som et brød». Da måtte jeg selvsagt lese, og hatet den omtrent like intenst som henne. Jeg har også vært veldig irritert over Jan Kjæstads «Tegn til kjærlighet» - og jeg som elsket bøkene om Jonas Wergeland! Tror det var da jeg innså at jeg for alvor hadde funnet mitt voksne, gretne jeg.
