[My]

Vi er mennesker. Vi er selvfølgelig glade for å ha slekt og venner og at de tenker på oss. Innimellom sukker vi oppgitt og klager litt likevel, når vi får et julekort eller -brev vi synes er helt borti natta. Selv om vi innerst inne er takknemlige for at de gidder å sende noe til oss. Sånn er vi.

Jeg er ofte lei og klager over jobben. Likevel er jeg takknemlig for å ha fått den fantastiske muligheten jeg har fått, og burde egentlig holde kjeft. Den ene venninna mi klager over hvor tung og sliten hun er nå på slutten av svangerskapet, selv til den andre venninna mi, som har prøvd i over ett år og enda ikke har blitt gravid (og som heller ikke tar denne klagingen ille opp, for hun vet hvilket nivå den ligger på og hva som menes med den), på samme måte som den første venninna mi ikke tar det ille opp når den andre er over faren sin, selv om hun mistet sin far for mange år siden og skulle gitt mye for i det hele tatt å ha en.

Man går ikke rundt og er kontinuerlig takknemlig. Man blir glad over å få et kort/brev i postkassa, sukker og rister litt på hodet over formen, og smiler og dåner litt for seg selv: typisk dem. Også lever man videre.

Det er selvfølgelig forskjell på folk hvor takknemlig/utakknemlig man er, og hvor mye man klager. Klaging og syting i seg selv er en uting synes jeg, og negative mennesker får jeg fnatt av. Men litt småklaging innimellom er helt naturlig. Det ligger ikke så mye mer i det.