1: Sherlock julespesial. Veldig hyggelig gjensyn med Sherlock, og mange morsomheter som var right up my alley. "Tweeds in a morgue?" Jeg liker sånne nerdete greier med masse henvisninger både bakover, forover, til tidligere versjoner, originalerog så videre, så dette passet meg godt.
2: The man from U.N.C.L.E. Guy Ritchies take på serien fra sekstitallet, og jeg syns han er spot on. Er det en ting Guy Ritche er god på, så er det å skape universer. Og dette overgår alt. Klær, steder, musikk, intriger, roller, det er rett og slett fantastisk! Her er det en vanvittig biljakt i trabanter (!), superkul dialog, en garderobe til å dø for, og et ganske teit, gammeldags spion-plot. 
Det er til og med en referanse til både Risky Business og Dirty Dancing i samme scene! (og jeg imponerte meg selv litt, og fikk på nytt bekreftet hvor viktig Dirty Dancing tydeligvis er for meg, når jeg tok den med en gang). Det som også er interessant er at det er null nakenhet, ikke en bar overkropp en gang, så vidt jeg kan huske. Det er en time piece, rett og slett. Lett og morsom underholdning, med to briter som spiller amerikanere, en amerikaner som spiller russer og en svenske som spiller østtysk. Jeg håper det kommer fler.
3: Harry Potter og fangen fra Azkaban. Endelig var poden klar for å se videre, og vi kunne ta for oss den tredje filmen. Heretter tror jeg vi tar det fortløpende. Jeg har ikke sett noen av filmene fra fire og utover selv, så det blir interessant!
4: Harry Potter og ildbegeret. Hm. Jeg syns de hadde tatt bort en god del av det vesentlige for å sette stemningen i boka, og det er den dårligste av filmene jeg har sett til nå.
5: Harry Potter og Føniksordenen. Denne likte jeg! Imelda Staunton som Dolores Umbridge er truly creepy som agressivt smilende.
6: Harry Potter og halvblodsprinsen. Luna Lovegood. Min fave!
7: Harry Potter og dødstalismanene 1 og 2. Ja, det dro seg til mot slutten, og det var trist med alle man har blitt glad i som døde. Det er litt rart å være ferdig med dem, vi har jo ventet på at Hiawata skulle være klar. På ett vis er vi nå "up to speed" med resten av verden, samtidig er en æra litt over.
8: Independence Day. Hiawata så reklamen for oppfølgeren, og vi måtte derfor se den første. Det er virkelig ingen stor film, sånn kvalitetsmessig. Hiawata klukklo av spesieleffektene, som han mente så ut som noe hn kunne sause sammen i photoshop.
9: Sicario. EN FBI-agent blir headhuntet til et ganske spesielt prosjekt, som viser seg å ikke være helt det hun trodde. Fimen hadde et helt fantastisk soundtrack, eller kanskje heller et soundscape. Foruroligende, nesten litt sience fiction-aktig. Men filmen var litt rar. Litt flat, og uforløst. Som en minihistorie og et tidsbilde fungerte den på et vis, og jeg likte rolleprestasjonene. Stemningsmessig var det naturlig å sammenlikne den med Drive, men Drive var alt denne burde ha vært, sånn rent oppbyggingsmessig.
10: Inside out. Åh, så fin! "mamma, har du klump i halsen nå?" JAAA! 
Utrolig fin måte å forklare følelser på, og hvordan de alle må være tilstede.
11: Galaxy Quest. "Ser vi på denne fordi Slur er død?" Ikke bare derfor. Det er en utrolig morsom film, som jeg har misjonert for i mange, mange år. Endelig var Hiawata gammel nok til å ta referansene, og det var et fint gjensyn. Både med Rickman og romvesnene.
12: This is 40: Jeg hadde helt glemt at jeg så denne søndag kveld. Herregud for en skrekkelig film! Jeg liker Paul Rudd og tenkte den kunne være morsom, men det var den ikke. Om et par i starten av 40 åra, med to barn og et ekteskap på randen av havari. Mye skriking, banning og greier ikke balansegangen mellom å være så over the top at du godtar premisset, og innafor det du kan godta at en familie kan utsette hverandre for uten å bli anmeldt. Det morsomste i hele filmen er en rant fra Melissa McCarthy i blooper reelen hvor hun serverer den groveste utskjellingen ever, totally straight faced, mens de andre har fullstendig latterkrampe.
13: Doctor Who, sesong 7: OK, jeg gråt litt. 
Trodde ikke jeg hadde blitt så knyttet til Matt Smith, men det hadde jeg visst. Så nå er vi på siste doktoren, som jeg for øvrig liker veldig godt!
14: James Bond, Spectre: Endelig fikk jeg sett den siste Bond-filmen, og den var jo som forventet, egentlig. Ganske gøyal, litt over the top, men jeg liker at kvinnesynet blir bedre og bedre.
15: Alice i Eventyrland: Vi så traileren for Through the looking glass, og tenkte det var på tide å se Alice i Eventyrland sammen med Hiawata. Tim Burton-versjonen, selvfølgelig. Jeg likte den faktisk bedre enn sist. Hiawata savnet noen av de klassiske scenene, så vi må nok se en eller annen versjon til.
16: 1. sesong av Agent Carter: Jeg har hatt en lang pause, men i går begynte jeg på igjen, og så de fem siste episodene. Jeg liker den godt som lett underholdning, og jeg er jo fan av retro-scifi-universer. I tillegg syns jeg det er utrolig befriende å se en kvinnelig hovedperson som ikke er tynn som en strek. Sesongen er jo også en feministisk historie; som går fra kvinnesynet i Mad Men, til å vise sårbare menn og sterke damer, og også kvinneilge nemesiser.
17: Matrix: Hiawata lurte på om vi kunne se denne. VI har holdt igjen litt, både på grunn av volden og kompleksiteten, men bestemte oss for å prøve. Siden han spiller såpass mye, og lever av og til i en indre fantasiverden så var konesptet ganske lett å fortstå. Det var fint å se den igjen, og ganske kult å se hvor banebrytende den var.
18: Batman, Tim Burton-versjonen fra 1989: Vi har holdt igjen på den nye batmanfilmene, og Gotham også, men de gamle filmene har ikke det samme mørket. Hiawata syns filmen fra sekstitallet var hilarious, og denne helt grei. Det var faktisk ganske morsomt å se den igjen, og det er lett å se hva Burton ville med filmen, men kanskje ikke helt fikk til eller fikk lov til. Nicholson som the Joker er utrolig morsom, en skurk med eget soundtrack som spilles via en boombox en av hans goons bærer med seg overalt. Hvor kult er ikke det?
19: Doctor Who, sesong 8: Da er vi i mål med alle sesongene som ligger på Netflix. Jeg blir virkelig glad i alle Doctorene etterhvert, men Peter Capaldi er nok den jeg har likt nest best. Først sutret jeg litt fordi han var så gammel, men jeg syns han har veldig ung og sjarmerende mimikk og lynne. 
20: Crouching Tiger, Hidden Dragon: Blades of destiny. CTHD er en av de vakreste filmene jeg har sett, og jeg gråter alltid bøttevis på slutten. I slutten av februar slapp Netflix en slags oppfølger, og trailerne var veldig kule. Jeg hadde ikke akkurat forventninger til at den skulle greie å være like vakker som den første, og jeg hadde rett. Men den var en grei intro til sjangeren for Hiawata som bare har sett litt Jackie Chan tidligere, og syns det var kult. Det jeg syns er ekstra dumt er at de snakker amerikansk (jeg tror det var en kinesisk versjon også, men den tror jeg var dubbet). Kanskje ikke så rart, siden mange av skuespillerne er amerikanske, som blant annet har spilt i Glee. Siden Netflix har gjort det så bra med Narcos, så trodde jeg kanskje de ville følge opp å være kompromissløse på språk, men dengang ei. Det er mange vakre scener, og mange morsomme, og heldigvis ga den Hiawata lyst til å se den første, så den drepte hvertfall ikke interessen.
21: X-Files. Ja, hva skal man si? Jeg var alltid mest fan av Monster of the Week-episodene, og syns hele konspirasjonsgreia var ganske kjedelig. Og sånn var det i denne minisesongen også. Jeg syns Mulder og Scully fremdeles er fine folk, og når de ble varme i trøya var de riktig så underholdende også. Serien har greid å oppdatere seg på tematikken, mengden konspirasjonsteorier nå er jo ekstrem til sammenlikning med nittitallet, men de har ikke greid å oppdatere "feelen". Serien føles utdatert; plottene, og måten de gjennomføres på. Jeg tror ikke jeg kommer til å fortsette å se på om det kommer flere sesonger med de to nye agentene.
22: Zootropolis. Det er en av de morsomste animasjonsfilmene jeg har sett på lenge! Et utrolig morsomt persongallere, en kløktig utforming av plot og verden og et ekstremt aktuel tema. Her toucher Disney borti både Trump og flyktningekrisa, samtidig som de greier å være utrolig vittige. Jeg så den med norsk tale, og min favoritt er Linni Meister som en liten muldvarp-Snooki! 
Anbefales!
23: Birkebeinerne. Kort oppsummert; barske vikinger, pen snø, men utrolig ujevn. Vikinger møter Robin Hod, Prince of Thieves, liksom. Historien er jo relativt kompleks, og det tok litt tid før man greier å gripe den, selv om man kjenner den fra før av. Kampscenene og forfølgelsesscenene er vel noe av det flotteste jeg har sett på norsk fim på lenge (siden Veiviseren, kanskje?), men det holder ikke. Jeg tror ikke på at birkebeinere sier "gogogaga" til babyer. Og hvorfor i all verden har man rasket sammen det som finnes av kjente mannlige skuespillere i absolutt alle roller, men man har gitt de 4 kvinnelige rollene til totalt ukjente damer? Jeg syns det er skandaløst.
24: Karate Kid I og II. LIke a knight in shinig armor, from a long time ago! dubidubidu. Peter Cetera har holdt seg. Vi så disse med Hiawata, og den første er faktisk en god ungdomsfilm! Toern er litt dårligere, men jeg har et så sterkt romantisk forholdt til den at det gjør ikke meg noe.
25: National Treasure II. Vi så den første National Treasure-filen før vi skulle til USA sist, siden vi skulle se Liberty Bell og hele sulamitten. Toern har vi ikke fått fulgt opp med før nå. Den er jo utterly ridicoulus, men helt ok en fredagskveld.
26: Man of Steel. Vi lader opp til Superman vs. Batman! Jeg vet ikke helt, jeg syns denne er ganske uforglemmelig. Jeg liker Lois Lane mye bedre da, jeg syns hun som spilte i filmene fra åttitallet var ganske skrekkelig. Man så tydelig at hun var ganske heavy narkoman, og det sto ikke helt i stil til rollen som stjernejournalist.
27: Ghostbusters II. Vi lader opp til den nye, og måtte selvfølgelig få sett begge de gamle. Enern så vi for et par år siden. Bill Murrays leilighet. Nesten like mye rart nips som oss!