[My]

Da vi planla barn nr to så fikk vi en mer enn vi hadde sett for oss og det ble såpass krevende at jeg var kurert for framtiden, særlig i kombinasjon med den relativt krevende storesøstera. Ellers kunne jeg kanskje vurdert flere. Men de måtte ha kommet i rask rekkefølge (bare ikke så rask rekkefølge), slik at jeg ikke har rukket å bekymre meg alt for mye om alt mulig. Jo eldre ungene har blitt, jo mer har jeg tenkt på alt som kunne gå galt, og alt som kunne ha feilet dem, og for et under det er med alt vi har sluppet unna av utfordringer. Å starte på nytt med engstelser, både når det gjelder helse og når det gjelder oppvekst og alt som hører med, som barnehage, skole, sosial tilhørighet etc, frister ikke i det hele tatt nå. Og jeg er egentlig ikke så glad i babyperioden, så det hadde vært mest aktuelt om jeg kunne slippe den. Adoptere? Fosterbarn? Nei, jeg vet ikke hva som skulle til. Hos oss har det ikke med økonomi eller velferdsordninger å gjøre. Det hadde blitt trangere, men det skulle vi ha greid. Så det er nok mer personlige enn strukturelle årsaker til at vi "bare" har tre.

Mannen ønsket egentlig bare to, så sånn sett har jeg kanskje fått en mer enn jeg ellers ville ha fått, hvis ikke de to yngste kom samtidig.