[Høst]

Overskriften høres sikkert merkelig ut, men kan man forvente at folk har en uttømmelig kilde av medfølelse og forståelse å bare øse ut av, uansett hvor mye noen sutrer og klager? Når har man lov til å si at nok er nok, jeg skjønner at du synes ting er kjipe, men suck it up - det er bare du som kan endre dette! Bør man av og til nettopp unngå å "forstå folk ihjel", og heller gi de realitetene i klartekst?


Jeg ser bort fra store, reelle problemer (og så kan man sikkert diskutere objektiviteten/subjektiviteten i den vurderingen), jeg tenker på de som ALDRI har noe som går oppover, uansett hva som skjer. De som alltid klarer å finne en negativ vinkling, som alltid klarer å få noe til å bli ett problem, en vanskelighet, en uoverkommelig utfordring - og det er ALDRI deres feil at det blir slik heller! Verden, livet, naboen, naboens katt, postmannens parkering, kua til søstera til postmannen osv. Det er ALLTID noen som har gjort noe, sagt noe, ment noe, det er alltid noen andre som i bunn og grunn kan skyldes for uføre/problemene/utfordringene.



Så når sier man at nok er nok? Klag ett annet sted? Siden ingen kan løse problemene dine (uansett forslag), så spar klagingen din til ett annet tidspunkt og bare gjør jobben din/leksene dine/ husvasken din eller hva det måtte være. Når er det innafor å si det???? :arghhhh:


(Dette burde sikkert ligge i gruffetråden, men kanskje noen har innspill som gjør at jeg kan ta dette på en noe mer diplomatisk måte enn hva jeg føler for akkurat nå!)