[tink]

Jeg synes ikke du høres urimelig ut. Selv kan jeg fort finne på å sette ned foten for sutrere, hvor tydelig kommer an på relasjonen og hvor viktig det er for meg å opprettholde en god relasjon. En gang mistet jeg en venn... Men det kjentes i grunnen helt greit, fordi jeg var lei av å være vedkommedes søplebøtte for syt og klag når jeg merket at det ikke fantes rom for mine bekymringer.

Når det gjelder slike som man må forholde seg til som for eksempel kollegaer så kan jeg si noe sånt som at jeg skjønner at det er mye for deg nå, men akkurat nå må jeg fokusere på jobben. Jeg har en kollega som stadig vekk legger sine problemer over på meg, og etter en litt tøff periode da jeg plutselig begynte å la det ta for mye energi måtte jeg øve meg på hvilke saker jeg kunne hjelpe til med, og hva som strengt tatt er noen andre sitt ansvar. Det er en god øvelse, og kan selvsagt gjennomføres ned en viss dose empati.

I andre tilfeller, for eksempel slektninger som man er uenig med, eller de som bare liker å syte så må man bare smøre seg inn med teflon.