[vixen]

Jeg tenker at økonomi er en viktig faktor i det hele. Det å finne bolig til så mange i Oslo er veldig dyrt dersom man flytter fra et lite sted med veldig mye lavere boligpriser f.eks. Da blir det liksom ikke så kult plutselig. Men dersom pris ikke er så stort et tema så trivdes vi veldig godt på Kampen/Ensjø. Kunne godt bodd der igjen. Veldig sentralt, men allikevel koselig og kult. Oslo har jo helt klart flest jobbmuligheter og jeg hadde hatt kulere jobber om jeg fortsatt hadde bodd der. Vi flyttet derfra pga behov for større bolig og nærheten til familie. Vi flyttet først til Trondheim som også er en veldig koselig by. Mindre og mer oversiktlig. Klimaet var jo den største nedturen ved å flytte fra Oslo til Trondheim(vi begge har jo vokst opp i midt-norge, men glemt litt hvor utrolig stor forskjell det faktisk er). Den største fordelen var at vi begge følte vi flyttet mer "hjem" når det kommer til mentalitet/humor/omgangstone. Klarer nesten ikke helt å sette fingeren på det, men for mannen spesielt som jobber innen IT/Finans så opplevde han stor forskjell.

Så flyttet vi til en liten kommune der som jeg vokste opp. Hele min familie i nærheten og veldig mye rimeligere bolig. Vi kjøpte en stor enebolig for 2.250 liksom da vi flyttet hit i 2015. I Oslo får man jo ikke ettroms på kampen for et sånt beløp. Her har vi Trollheimen ved døra, fjord og fjell, folk går fra husene og bilene sine med nøklene i på en måte, det er lett å finne rette instanser og "alle kjenner alle". Med de plussene og minusene det er. Jeg liker det og det har vært veldig fint for barna mine. Men kanskje flytter vi tilbake til byen når de blir store. Hvem vet.
Poenget er at man kan trives eller mistrives litt overalt. Så jeg ville tenkt litt på hva slags behov man har som familie. Er det noen som trenger noe spesiell oppfølging? Er barna utadvendte og trygge sosialt sånn at det ikke er noe spesielt pes med flytting? Hva liker vi å drive med på fritiden? Min eldste rakk å begynne på skolen i Trondheim før vi flyttet og jeg hadde ønsket vi flyttet året før. Det var ganske vondt å rykke han opp fra en god start der og starte på nytt igjen. Det gikk veldig fint og han er glad for det nå, men det var sårt og han savnet Trondheim lenge. Nå er han fjorten og fremdeles så tror jeg nesten han identifiserer seg som trønder/trondhjemmer.

Jeg tror jeg kan synes mange steder er kule jeg. Jeg liker både byliv med restauranter/kafeer og folka,men jeg er også veldig glad i bygdelivet. Med flott natur, mer penger til opplevelser og mindre til bolig, og at det er kjentfolk overalt. I dag f.eks så har jeg snakket med både entreprenøren som skal pusse opp badet og elektrikeren. De har begge barn som er lik gammel som en av mine. Den eldste sin klasseforstander er ei jeg gikk på skolen med. Mor har vært barnevakt for kommunedirektøren da han var liten og den ene kommunalsjefen har vært min gamle klasseforstander og nå er vi kollegaer. Sånn går nå dagan.