[My]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Jeg er oppvokst på går midt i verste ulveområdet. Da jeg var barn og ungdom var det ingen, absolutt ingen, ulver i dette området. Vi gikk fritt mellom skog og jorder, det var en glidende overgang mellom dyrket mark og utmark. I denne kommunen og alle nabokommunene var sauehold det som var vanligst blant bønder og det vanligste yrket var å være bonde. De som hadde ku, i stedenfor eller i tillegg, hadde også kyr på utebeite og ungdyr på skogs- og fjellbeite om sommeren.

Mine foreldre ga seg med sau da de - etter 20 år uten å miste så mye som et lam - mistet halve flokken. Min far var også den første som mistet ungdyr (kalv) til ulv. Jeg vet ikke om det går an å sette seg inn i den doble fortvilelsen, ikke bare mister du et dyr som åpenbart har lidd, men du mister livsgrunnlaget ditt, tryggheten din og levebrødet ditt. At du aldri vet hvor den slår til neste gang. Mine foreldre har gjerdet inn all innmark med myndighetsgodkjent gjerde. Det er elektrisk og har piggtråd og er ekstremt kostbart å sette opp, man fikk heller ikke utbetalt støtte før etterpå, og da bare en prosentandel av kostnaden. Dette utlegget var for mange for høyt, de hadde for små marginer og måtte legge ned. Eventuelt kunne de fortsette, men da fikk de ingen støtte om de mistet dyr.

Det som var det fine med å kunne sende sauer og kyr i utmark var at da ble det ikke tæret på innmarksressursene, disse områdene kunne brukes til forproduksjon, ekstra grønnsaksproduksjon for å spe på inntektene og til høstbeite. Nå må innmarken brukes til sommerbeite. De store ressursene som ligger i skog- og fjellområdene blir ubenyttet.

Folk som bor i denne regionen føler seg allerede marginalisert, det er ingen som hører på dem, de snakker ikke maktspråk. De er gjennomgående ganske fattige, snittinntekten er lav, bilene er gamle og husene er kalde. De føler sterkt på at de er misforstått og mislikt, når alt de prøver er å skrape sammen et levebrød og bo der de liker å bo, eller føler plikt til å bo, siden de feks driver en fjellgård som har vært i familien i 400 år.

Nemlig. Og i et slikt perspektiv blir utsagnet "bøndene får se til å passe på dyra sine" ganske meningsløst, og arrogant på grensen til det ondskapsfulle. Særlig når det kommer fra folk som bor i by, og aldri selv har følt problemstillingen på kroppen. Jeg skjønner godt at folk blir provosert.