[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Tenkte bare å nevne at ridning er en av de idrettene man kan konkurrere i svært lenge, så det er ikke nødvendigvis slik at det er ekstremtsuperviktig å hevde seg som fjorten-femtenåring, selv om SELVFØLGELIG fjortenåringen opplever det sånn. Man kan jo diskutere hva som er viktigst av mange sløyfer på stalldøra raskt, vs langsiktig utvikling og dyrevelferdskonseptet.

Akkurat DET er jeg så enig i, og opplever nok at fokus for en del barn (og deres foreldre) er sløyfer og matchende belegg og sjabrakk... selvinnsikten rundt egen evne til å ri og forståelse for hvem som faktisk gjør feil i en ekvipasje, er også nokså fraværende. Jeg ser små barn sage med tøyler, kjefte, piske og rope på foreldrene, og tenker at utgangspunktet for hobbyen nok er ganske ulikt rundt omkring. Det handler jo alltid om hva man gjør det det til selv, og hva man ønsker.å oppnå. Hos oss har velferdsaspektet alltid vært det viktigste (Esther fikk f.eks en periode kun hestegodt i helgene fordi Storesøster var redd for dårlige tenner...), mens jeg kjenner til unge ryttere som insisterer å starte helg etter helg, selv mot trener og veterinærs anbefaling.