1. Arthur Conan Doyle: The Memoirs of Sherlock Holmes
Det er slående hvor mye det er persongalleriet og ikke så mye historiene som har holdt Sherlock-universet i live. Mycroft. Moriarty. Jeg elsker The Diogenes Club.
2. Charles Dickens: Oliver Twist
Vel, vel, det er kanskje grunn til å holde seg til seinere Dickens. Satiren er grovmalt og personene flate. Men jeg likte arme Nancy.
3. Caitlin Moran: How to Be a Woman
Fantastisk! Den er så morsom at man nesten ler seg i hjel. Den formulerer feminismen på en måte som er både sylskarp og så enkel at selv, eh, mor kan forstå det. Eller far. Og dessuten er det gjemt en aldeles nydelig liten oppvekstroman der inne også. Jeg har aldri lest noe sannere og kulere om å være tenåringsjente.
4. Arthur Conan Doyle: His Last Bow
Disse siste novellene er kanskje de fineste?
5. Cormac McCarthy: The Crossing
Langsom, elegisk og filosofisk om ung gutt som blir voksen ved å miste alt han har i Mexico. Flere ganger. Litt i lengste laget, men historien om ulven er intens og vakker, og slutten samler opp trådene og gjør at jeg nok må lese den siste boka i Border Trilogy også.
6. Michael Chabon: The Yiddish Policemen’s Union
Jeg elsker etterordet om hvordan Chabon fikk ideen til et jødisk Alaska fra parløren Say It In Yiddish (av den store lingvisten Uriel Weinreich med kone, no less!). For hvor ville man trenge en sånn? Overbevisende og utrolig lite påtrengende gjennomført alternativt univers, komplett integrert, inntrengende plott og det beste persongalleriet jeg har vært borti på lenge.
7. Dorothy L. Sayers: Busman’s Honeymoon
Skilpadda leste den, og da måtte jo jeg også! (Lurer på hvor mange ganger jeg egentlig har lest den.) Jeg elsker Superintendent Kirk som blir «immensely tickled» av Peter og Harriets sitatleker!
8. Neal Stephenson: Cryptonomicon
«Ujevn» er vel ordet vi leter etter her. Lawrence Waterhouse er ubetalelig, og alt om kryptografi er gøy, men jeg er bare måtelig engasjert i det moderne persongalleriet. Dessuten kan jeg ikke fordra de fiktive ministatene. Og den er Altfor Lang – kapitlet om den rette måten å spise Capt’n Crunch på, f.eks.
9. Daphne du Maurier: Rebecca
Morsomt gjensyn med en favoritt fra tenårene, jeg hadde aldri lest den på engelsk før. Kjærlighetshistorien virker definitivt mindre tiltrekkende nå (uææ, det eksilet deres etter at Manderley brenner ned!), men det nifse og tvetydige er mye tydeligere for meg.
10. Douglas Adams: The Restaurant at the End of the Universe
«Old structural linguists get very angry when young structural linguists go on about it. Young structural linguists get deeply excited about it and stay up late at night convinced that they are very close to something of profound importance, and end up becoming old structural linguists before their time, getting very angry with the young ones.»
11. F. Scott Fitzgerald: The Great Gatsby
Jeg har ofte litt problemer med ikke-agerende jeg-fortellere av Nick Carraways type, og han er ekstrem, han ser, misbilliger og flyter ellers rundt som et stykke drivved. Men vakker er boka, og det svir når korthuset til Gatsby ramler sammen, ingenting blir igjen og verden igjen overgis i hendene på kyniske og hensynsløse mennesker.
12. Jennifer Egan: A Visit from the Goon Squad
«Time swings / like a wrecking ball into things», for å si det med Magnetic Fields. Veldig bra gjennomført myldrebok som handler om nettopp tid og tidens ofte, men ikke alltid, knusende effekt. Gjennomført overraskende og rørende hvilke historier som blir plukket opp, og hvilke segmenter. Sikkert 20 romaner i en, komprimert og utbrodert, fortettet og utelatt.
13. Suzanne Collins: The Hunger Games
Glefs! Godt gjennomført og drivende spennende dystopi med engasjerende hovedperson.
14. Suzanne Collins: Catching Fire
Enda mørkere, fortsatt spennende.
15. Suzanne Collins: Mockingjay
Faktisk ordentlig interessant om diktaturers dynamikk, og den går mye lengre enn jeg hadde trodd i å traumatisere hovedpersonene.
16. Jasper Fforde: The Woman Who Died a Lot
Hurra, Thursday Next er tilbake i godt slag og for det meste som seg selv! Veldig mye morsommere enn den forrige (selv om jeg for så vidt tror at de tingene som irriterte meg med den forrige var 100 % intendert av forfatteren, den vrangpeisen.
17. Ian McEwan: Enduring Love
Man venter jo å bli lurt etter å ha lest Atonement, og boka er da også på sitt beste når man mister enhver tillit til jeg-fortelleren og ikke aner hva som er sant lenger.
18. Mervyn Peake: Titus Groan
Langsomt og monumentalt om et helt og holdent stagnert samfunn, der bare én person synes å være i stand til å handle etter egne motiver – men han er til gjengjeld gjennomført ond. Min favoritt er Fuchsia, som reflekterer den underlige og ugjestmilde oppveksten sin veldig fint.
19. Mervyn Peake: Gormenghast
Nei, nå må jeg ha Gormenghast-pause. Jeg tror knapt jeg har lest noe som på den ene siden var så enerverende – side opp og side ned om Irma Prunesquallor og den skrekkelige lærerstaben, for eksempel – og som jeg samtidig har likt så godt. Oppvekstskildringen av Titus minner om Duun i blandingen av impresjonistisk poesi og mørkt skjebnedrama. Og også denne gangen klarte en dvelende og erratisk bok snu til en heseblesende og trådsamlende finale – omsider.
20. Neil Gaiman: American Gods
Magisk. Spennende som en kriminalroman (på mange måter er den jo det), overraskende og så grafisk at du nesten er glad for at det ikke er med tegninger denne gangen. Og så er det fascinerende hvor lik den egentlig er Good Omens, samtidig som den er milevidt forskjellig. Ekstrapoeng for slavisk transkripsjon!
21. Sarah Rees Brennan: Unspoken
Stor litteratur er det vel ikke, akkurat, men Brennan kan virkelig skrive sjarmerende, intense, overraskende og bemerkelsesverdig gripende bøker. Og morsomme! Og for en kul, Veronica Mars-aktig hovedperson! Og aaargh, den slutten!
22. Annik Saxegaard: Umulige Cecilie
Jeg har alltid elsket Annik Saxegaards Pålitelig ung dame får post, og nå har snille Røverdatter lånt meg oppfølgeren! Den er jo ikke like bra, og synet på hva som passer seg for intelligente og selvstendige unge damer, er mildest talt enerverende. («S i matte? Da kan du ta et ettårig laboratorieassistentkurs og tjene din kommende mann hr. doktoren resten av livet!») Men det var stas å se Beate igjen, det var det. Og resten av Rywig-familien også!
23. Cormac McCarthy: Cities of the Plain
Border-trilogien slutter nærmest med en gresk tragedie. Men bare om man er villig til å fortolke den som det og ikke som meningsløs sløsing med unge liv. «The events of the waking world on the other hand are forced upon us and the narrative is the unguessed axis along which they must be strung. It falls to us to weigh and sort and order these events. It is we who assemble them into the story which is us. Each man is the bard of his own existence.»
24. J.K. Rowling: The Casual Vacancy
Det er ikke så lett å være objektiv her, men dette er ikke noen dårlig bok. Den er engasjerende både i plott og persongalleri, men slutten er litt skuffende i sin mørke sosiale determinisme. Men det finnes bedre engelske klassesatirer, og det overrasker meg at boka ikke er morsom, i det hele tatt. Flere har skrevet at dette er en bok befolket av Dursley-aktige gomper, og det er på mange måter sant. Og det går ikke så bra med unntakene. Ellers: Sayers-referanser! Pagford! Mollison!
25. Jeffrey Eugenides: The Marriage Plot
Eugenides kan man stole på. Ikke like overveldende som Middlesex, men elegant uttenkt og intelligent løst modernisering av den klassiske kjærlighetsromanen, skrevet med stor ømhet for alle de tre ikke-så-perfekte hovedpersonene.
26. Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Japanese Cuisine
Festlig japansk matmanga, som dreier seg rundt et antagonistisk far–sønn-forhold der begge er lidenskapelige (inntil det sinnssyke) matfriker. Typisk utbrudd: «Du er ikke verdig til å servere meg mat!»
27. Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Fish, Sushi & Sashimi
Spesielt festlig om japanernes forhold til fiskeparasitter.
28. Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Izakaya: Pub Food
Selv pubmat må tilberedes med riktig matfilosofi bak, så klart.
29. P.G. Wodehouse: The Code of the Woosters
Ubetalelig morsomt. Det beste er når Jeeves siterer Shakespeare og Wooster ikke har den fjerneste anelse om hva det dreier seg om.
30. Jason: Athos i Amerika
Stilisert og snurrig. Likte særlig den temperamentsfulle tegneserietegneren.
31. Susan Cooper: The Dark Is Rising
Dette er en av de beste julebøkene, med de fineste carol singing-scenene noensinne. Og nydelig grøssende barnefantasy over Arthur-tema er det også. Det er så fint når barndomsfavoritter holder seg ordentlig godt.
32. Michael Chabon: Telegraph Avenue
Michael Chabon er bra, altså. Denne nyeste har et nydelig persongalleri og en intens handling som spiller seg ut over bare noen få uker, men som inneholder hele liv likevel. Men aller mest likte jeg Archy Stallings plagede kjærlighet til den ubrukelige, skuffende faren og hans unnvikende og forsinkede tilnærming til å ta på seg farsansvar selv.
33. Charlotte Brontë: Jane Eyre
For n-te gang. Men den blir jo bare bedre. For en skarp og særegen person Jane er! Og så setter jeg stadig mer pris på bipersonene, som åpenbart er der for å speile Janes egenskaper og valg. Sanselighet uten vett og moral hos Georgiana Reed, vett og disiplin uten følelse hos Eliza Reed. Og lidenskap nedkjempet av idealer hos St. John Rivers, som blir mer interessant for hver lesning.
34. Emily Brontë: Wuthering Heights
Jeg har sikkert lest den fire–fem ganger, men nei, dette blir aldri boka for meg. Heathcliff kan jeg kanskje opparbeide en viss forståelse for, men Catherine? «My love for Heathcliff resembles the eternal rocks beneath» meg her og der.
35. Kate Beaton: Hark! A Vagrant
En av årets beste julegaver, fra Skilpadda, så klart: Fantastisk tegneseriealbum som bruker historie og mer eller mindre klassisk litteratur til fantastisk effekt. Jeg lo så jeg nesten ramlet av stolen. Dude watchin’ with the Brontës åpner ballet, og den passer således ypperlig inn i Brontë-festivalen vi har gående her.