[Bluen]

Jeg syntes boka var hysterisk festlig, rett og slett. Nå har jeg aldri satt mine bein på dette instituttet på Blindern, men jeg tilbrakte noen år ved søsterinstituttet på NTNU. Dette begynner å bli noen år siden (ni, for å være helt nøyaktig), så det er mulig at avstanden i tid er en positiv faktor for min lesning. Det var et gledelig gjensyn med konflikter og mennesketyper som jeg nesten hadde glemt. At ikke alt var helt realistisk, synes jeg i grunnen ikke er noen helt relevant innvending. Det er jo satt litt på spissen, og det må vel slik litteratur av denne typen være? Et fullrealistisk bilde ville jo vært sørgelig tamt.

Flere av dere har trukket fram Gløsbertøra, og han er vel den mest karikerte skikkelsen i romanen. Jeg er ikke bedre enn at jeg fniste høyt av ham gjentatte ganger. Som kjenner av ymse hedmarksdialekter ergret jeg meg litt over de mange feilene, men det overskygget ikke fniseanfallene. Østkantdialekta har Langeland åpenbart heller ikke taket på. Det er nesten rart at det går an å hoste opp såpass rare feil - dette burde vel forlaget ha tatt tak i?

Francis Meyer var vel ikke 100 % troverdig i mine øyne heller, men heller ikke det la noen nevneverdig demper på lesegleden min. Selve kjærlighetshistorien (eller lidenskapen) var vel ingen klassiker, akkurat, og slutten var ikke bra. Jeg skjønte aldri helt om Nadia noen gang virkelig hadde vært på gli, eller om det bare var et spill fra hennes side. Boka har absolutt sine svakheter, men det er likevel sjelden jeg har kost meg så gjennomført med en roman. Det er artig at Langeland fletter inn en del realistiske elementer, synes jeg. F.eks. lo jeg høyt da jeg skjønte at alle invitasjonene til instituttseminaret var autentiske.