[Skilpadda]

1. Dream Scenario. Original filmide med Nicholas Cage som igjen demonstrerer hvor mye forskjellig han kan gjøre. Veldig underholdende, ganske grim, mange typer tatt på kornet, spesielt Cages sutrete, middelaldrende professor som er misfornøyd med hva verden er villig til å gi ham, og som omtrent ikke har et sympatisk bein i kroppen. («Why me? I don’t know. I’m special, I guess.») Den sier kanskje ikke så mye om noen av de mange temaee de er innom, men det er gøy, da.

2. Slow Horses (sesong 1). Stramt regissert MI5-drama med tidvis hylende morsom sarkastisk dialog, særlig fra en aldeles strålende Gary Oldman som seriøst utbrent og usympatisk sjef. («Bringing you up to speed is like trying to explain Norway to a dog!») Grimt og spennende og underholdende og med gode skuespillere over det hele, og ryktene sier at de kommende sesongene er enda bedre, så vi gleder oss.

3. Menus Plaisirs – Les Troisgros. Fire timers dokumentar om en fransk restaurant som har hatt tre Michelin-stjerner i tre generasjoner. Ikke helt real-time; filmen følger riktigok kokketeamet gjennom en hel dag, fra handling om morgenen gjennom både lunsj og middag, men det er også klippet inn besøk hos flere av leverandørene deres, så man får litt innblikk i økologisk storfedrift, geitemelkproduksjon og ostemodning. Langsom film helt uten kommentarer eller fortellerstemme; mannen min skrev på Letterboxd at «The only acknowledgment of the presence of a camera that I noticed, were by some goats who realized that something out of the ordinary seemed to be happening». Den er sikkert mest interessant for folk som er interessert i matlaging og restauratdrift - men det er vi jo mange som er, vet man etter årevis med MasterChef og Great British Bake-Off, for ikke å snakke om The Bear! Jeg var dypt oppslukt og kjedet meg ikke et minutt.

4. The Holdovers. Julefilm med Paul Giamatti som gretten, usympatisk historielærer som jula 1970 er stuck med å passe på de av studentene hans som ikke skal reise hjem til jul. Det er en bittersøt film med mer vekt på bitter enn søt; de to hovedpersonene er dysfunksjonelle, deprimerte og traumatiserte, og det er ikke så veldig mye de egentlig kan gjøre med den situasjonen de er i. («I find the world a bitter and complicated place. And it seems to feel the same way about me.») Men de finner i alle fall en slags gjenklang hos hverandre, om ikke annet, og så gir det et litt annet blikk på egen ulykke å bli mer bevisst at folk rundt en ofte ikke har det så greit, de heller. Og så er den jo en komedie, da, småtrist som den er, med både hjerte og empati i nikotingulnede omgivelser.