[Polyanna]

Med tanke på at en somalisk jevnaldring med min eldste nå er savnet fra vårt nærområde, så smalt denne ekstra hardt.


Det somaliske miljøet er vel i en virkelig særstilling når det gjelder integrasjon. En ting er arbeidsinnvandrere (som de fra Pakistan), som trodde de skulle være her noen år, tjene nok penger til å skaffe seg et godt liv i hjemlandet, men som så ender opp med å bli her av familiære og komplekse årsaker - barn med røtter her, mulighet til å skaffe deler av storfamilien en bedre liv gjennom ekteskap med barna her, osv - og som ofte sørger dypt over livet de forlot, blandet med takknemlighet over livet de kan gi barna her. Der har man ofte fått til ganske god integrasjon i de videre generasjonene, og de som kom først har vært mest fokusert på jobb og jobb.

Så er det de politiske flyktningene og flyktninger fra krig, som sørger over det tapte, krummer nakken og jobber for å bygge et nytt liv der de har kommet, om ikke for seg selv, så for barna.

Svært mange fra Somalia kom hit som flyktninger, samtidig som det fantest store, relativt trygge områder i Somalia, og har i mye større grad for alle praktiske forhold vært økonomiske migranter som har kunnet beholde sterke bånd til hjemlandet, sendt barna hjem på skole, hatt lange ferier og opphold hjemme, osv. Det gir et veldig dårlig utgangspunkt for integrering, tror jeg. Og jeg tror man innså for sent at det som har fungert sånn noenlunde for andre grupper, feiler fullstendig for denne.


Man har også kommet altfor sent på banen når det gjelder kontroll med hva statstøttede menigheter har fått lov til å drive med, med imamer helt uten forankring i Norge, og det har nok tatt for lang tid for barnevernet å få tilstrekkelig med kompetanse og kapasitet til å håndtere disse utfordringene.