[Karima]

Å ja, de var så fryktelig rare og gjorde ingen forsøk på å passe inn. De var ti år eldre enn alle de andre foreldrene, hadde rare jobber, stygg bil og feil dialekt. Også hadde vi det så fryktelig stygt hjemme, bilder som ikke forestilte noe på veggene og rotete bokhyller i stedet for veggseksjon. Mamma var rarest, og hadde nærmest ingen ting til felles med de andres mødre. Pappa var også rar, men litt lettere å takle siden alle vennene mine syntes han var fryktelig morsom.

Da vi flyttet fra småborgerland til akademikerland gikk det over, da var mamma blant sine egne og jeg slapp det tyngende ansvaret for å veilede henne i det sosiale landskapet og dekke over de verste blødmene.