[IzziCreo]

Denne tråden har jeg tenkt mye på.

Som flere her er ikke jeg heller født underlegen, men en som har vist styrke i de fleste situasjoner både faglig og sosialt. Men så ble jeg alvorlig syk. Og et av sykdommens mange aspekter er kognitiv svikt eller kognitive utfordringer om du vil. Det er rett og slett grusomt. Ikke nok med sykdommens tøffe fysiske utfordringer, men det å miste ens egen identitet gjennom kunnskap og tankeevne er forferdelig. Jeg kan ha vansker med å forklare de enkleste ting, huske tekster jeg nettopp har lest (kanskje jeg til og med har lest teksten 3, 5, 7 ganger), hjelpe barna med lekser, utdype fagfeltet jeg har universitetsutdanning i, jobben jeg engang hadde... Svisj, borte, poff. Nada. Underlegen er ikke engang dekkende.

Og så kommer tapet av virke på toppen. For en med de Store Planene karrieremessig og med guts'en til å nå de. Fra herlige faglige diskusjoner til å snakke om mannens jobb i sosiale settinger. For hva har vel jeg å komme med når dagens utfordring er f.eks. å kunne dusje, være i hagen med familien eller passe på at jeg ikke gjør for mye en uke slik at jeg kan få med meg en konsert med et av barna? Nei, underlegen er faktisk ikke dekkende.

Så ja, etter tap av helsen og arbeide, føler jeg meg underlegen. Mye mer enn underlegen. Men heldigvis så er jeg dra naturens side utstyrt med en særdeles sterk psyke. Det har vært redningen. I tillegg til en enestående mann og fantastiske venner