[My]

Opprinnelig lagt inn av Mex, her.

Det er vel her saken kjerne ligger. For ikke bare har de et par skidager (de har en dag med langrenn og en dag med slalåm), de har også ski i gymtimene, og tar innimellom utvidede gymdager med en halv dag på ski.
Med en 11 åring som har arvet sin mors skiglede (eller heller mangelen på sådan), så skjønner jeg veldig godt frustrasjonen.
Halve trinnet begynner nå å bli erfarne skigåere, og lokalhelt Erling Jevne, er det store forbildet. I denne bygda er det lite rom for de som ikke liker å gå på ski.

Bortsett fra det med utstyret så ser jeg ikke helt forskjellen på dette og andre aktiviteter. Er det rom for de som ikke liker ballspill da? Eller som hater å synge, eller opptre? Som får panikk ved tanken på å måtte presentere noe muntlig for hele klassen? Jeg ser påfallende ofte (blant annet gjennom leserinnlegg i avisene hvert år, sikkert som banken) at foreldre som selv hater å gå på ski, og syntes det var drepen i oppveksten, synes det er fælt at ungene tvinges til skidag på skolen, sammenlignet med hvor ofte folk som selv hatet ballspill mener at ungene må få slippe dette i gymmen, eller at folk med sceneskrekk ber om at barna deres må få slippe å være med på forestillinger. Jeg skjønner ikke hvorfor akkurat ski står i en særstilling (som sagt, ut over det med utstyrskrav).

Jeg tenker at det også er en nytte i seg selv at alle utfordres på noe de kanskje ikke liker eller er veldig gode i noen ganger i året. Det kan jo hende at barnet som surfer lett igjennom alle teorifagene, men som hater ski, og ikke mestrer det noe særlig, har godt av å kjenne på den følelsen også.