[Stompa]

Stefaren min er i risikogruppa x minst 3 (84, kols, diabetes, dessuten generelt ikke noe flink til å ta vare på seg selv og dermed dårlig allmenntilstand). Jeg handler for han og setter varene i gangen, og ungene nekter plent å møte han selv om han har veldig, veldig lyst og maser en del. De har jo også vært i karantene, men er ferdige med den nå og har absolutt ingen symptomer. Jeg har ikke vært i karantene, og har vært inne hos han et par ganger for å hjelpe med praktiske ting. Blant annet brukte jeg nesten en time på å rydde og vaske på kjøkkenet hans forrige helg.

Jeg tror kanskje han er der som noen nevnte over, at han er villig til å ta sjansen og tenker at noe skal han jo dø av, og jeg kan forsåvidt skjønne at noen kan ha den innstillingen - men der er definitivt ikke ungene mine. Så lenge de ikke er klare til å tenke sånn, holder vi avstand. De skal slippe å lure på om de har ansvar hvis noe går galt.

(Mamma døde av influensa med underliggende kols for tre år siden, og Herremannen tenker fortsatt av og til på at han var forkjølet den siste gangen vi var hos henne. Hun visste at han var forkjølet og tok selv valget at vi skulle komme likevel - jeg tror hun var klar for å dø. Det har ikke gjort det noe lettere for han.)