[Skilpadda]

Jeg har kommet helt ut av vanen med å lese de siste par årene, men i år har jeg og noen nettvenner startet opp en liten lesesirkel der vi har satt opp én bok for hver måned, og så tar vi et par timers prat om hver enkelt når vi er ferdige med den - veldig hyggelig, og akkurat passe mye press til at det virker! Flere av bøkene vi har lest så langt i år har dessuten vært den første i en serie, og da har det jo veldig fristende å fortsette med den/de neste, så dette har virkelig hjulpet for å få meg inn i vanen igjen.

1. Martha Wells: All Systems Red: Den første Murderbot-boka, som mannen har sagt i årevis at jeg burde lese, og han har jo som vanlig rett! Hylende morsom intern monolog av en temmelig original (og ganske tragisk, finner man ut etter hvert) protagonist, og nydelig world building som kommer frem gradvis og flekkvis, siden Murderbot sjelden har behov for å forklare verden rundt seg til seg selv (og i grunnen er minimalt interessert i verden rundt seg). (It took a tremendous effort for me not to rip his arms off, and i'd like that noted for the record, please.)
2. Martha Wells: Artificial Condition. Fortsatt stas. Jeg likte ART! (I sighed again. I was having a lot of opportunities to do it and I think I was getting good at it.)
3. Martha Wells: Rogue Protocol Murderbot sliter videre med å måtte forholde seg til både mennesker og roboter. Og er fortsatt veldig vittig. (I thought I had gotten good at controlling my expression, but apparently only when I wasn’t feeling actual emotions.)
4. Lois McMaster Bujold: Shards of Honour: Denne var mitt forslag, og jeg har lest den flere ganger før, men det er alltid veldig stas å begynne på begynnelsen igjen og se hvor nydelig komplekse og kompliserte personer både Cordelia og Aral er. (“Seems to me the only difference between your friends and your enemies is how long they stand around chatting before they shoot you.”)
5. Lois McMaster Bujold: Barrayar: Jeg kunne jo ikke stoppe etter bare én bok! Og igjen er denne forferdelig spennende fra 50 %-merket og ut, selv om man vet akkurat hva som skal komme til å skje. (You should have fallen in love with a happy man, if you wanted happiness. But no, you had to fall for the breathtaking beauty of pain.)
6. Austin Chant: Peter Darling: En slags kombinasjon av oppfølger til og nyskaping av Peter Pan; jeg var ikke overbevist underveis, men mot slutten, da jeg skjønte mer av hva som foregikk, fikk jeg et litt annet blikk på den og likte den bedre. (“Thats the trick of growing up. Nothing stays the same." Hook sounded oddly sympathetic. "You see the faults in everything. Including yourself.”)
7. Oscar Wilde: The Picture of Dorian Gray. Jeg ville lese denne igjen før en audio-dramatisering som en venn av meg har produsert, ble publisert, og innså raskt at jeg faktisk aldri hadde lest den før. Ekstremt vittig og kledelig dystert (og jeg kan anbefale dramatiseringen!). (“There is a luxury in self-reproach. When we blame ourselves, we feel that no one else has a right to blame us.”)
8. Tamsyn Muir: Gideon the Ninth: «Science fantasy» har jeg sett denne omtalt som, og det er vel ganske riktig. Den foregår i en ekstremt dyster setting med et utall pretensiøse og illevarslende personer og ritualer - og så er protagonisten til tider så fantastisk uærbødig at det fikk meg til å le høyt flere ganger enn mange komedier gjør. Tidvis minnet den meg om Murderbot, blant annet fordi de fleste av observasjonen til Gideon også bare foregår inne i hodet hennes. Forfatteren har vært modig nok til å knapt ha eksposisjon i det hele tatt og la store deler av det som egentlig foregår (for ikke å snakke om bakgrunnen for alt som skjer) være helt uforståelig for leseren. Jeg ble bergtatt og måtte straks fortsette. (“Hail to the Lady of the Ninth House,” warbled a voice delightedly, bringing the count of people who had ever been happy to see Harrow up to three.)
9. Tamsyn Muir: Harrow the Ninth: Og i bok nummer to ble jeg enda mer forvirret av hva som egentlig foregikk, med vekslingen mellom andre og tredje person, og hadde jeg ikke allerede vært så investert i historien, hadde jeg kanskje faset ut. Men det er jeg glad for at jeg ikke gjorde! (Bok nummer tre kommer i september. ) (But when she was scared, she was a child again, and she was more afraid of being a child again than anything else in her life.)
10. Terry Pratchett: Guards! Guards! Igjen ett av mine forslag; dette er jo et bra sted å starte på Discworld-bøkene! Hylende morsomt og ganske rørende, og samtidig med mye grimt mørke både under, bak og noen ganger midt i handlingen. Jeg får igjen forsterket følelsen min av at Vimes og Vetinari begge er selvportretter av Pratchett, fra henholdsvis de sinte dagene og de nihilistiske. (Vimes stalked gloomily through the crowded streets, feeling like the only pickled onion in a fruit salad.)