[Input]

Opprinnelig lagt inn av Malama, her.

Jeg klare rikke sette meg inn i det, jeg klarer ikke se hvordan jeg på noe som helst vis skulle klart å vele å la mine barn dø heller enn å gi dem enkel, livreddende behandling.

Klarer du å se for deg at du opplever at det livet du lever i dag ikke er viktig (men dog avgjørende for resten) i det hele tatt, men at det kun er en form for prøve på om du er god nok for det stedet du helst vil tilbringe evigheten? Hvis man tror fast og fullt på at det er slik, kan jeg (utrolig nok) forstå at man velger slik, selv om jeg personlig opplever det som kvalmende groteskt. Hvis vi alle sammen visste at det finnes et paradis vi får lov å tilbringe evigheten dersom vi lever livene våre riktig her og nå, hadde vi alle sammen gjort alt som sto i vår makt for at våre barn skulle få komme dit. Og disse menneskene opplever selv at de vet nettopp det.