[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Scarlett: Jeg synes faktisk ikke dette er et vanskelig spørsmål. Et svangerskap er en stor påkjenning både fysisk og mentalt, og det er jo faktisk en del risiko knyttet til det. Det alene er nok til at man ikke bør kunne pålegge en annen å gjennomføre et svangerskap (gitt at man er godt innenfor abortgrensa osv.). Men i tillegg mener jeg at vetorett mot abort for barnefaren kan være et ganske fryktelig maktmiddel i feil hender. Nei, selvbestemt abort må være selvbestemt, av én eneste person, og det er den gravide kvinnen. Selvsagt bør hun diskutere det med barnefaren, og høre hva han har å si, men man kan ikke pålegge henne noe som helst.

Jeg er helt enig med deg i bekymringene, Tinetoff. Og jeg er slett ikke sikker på om det i det hele tatt er mulig å gjennomføre en slik løsning i praksis, nettopp fordi det lett kan misbrukes. I tilfelle vil det måtte medføre en kontrakt av noe slag, slik at kvinnen ikke pålegges noe ansvar utover svangerskapet.

Men jeg mener helt klart at kvinnen ihvertfall har en moralsk plikt til sterkt å vurdere dette. Det er godt mulig at jeg er preget av at jeg
a) er gravid, og tanken på abort gjør meg fysisk uvel (jeg er pro-choice, uten tvil)
b) har hatt ca. 1,25 svært ukompliserte svangerskap.

Men jeg står ved at et svangerskap vanligvis vil være et lite offer sammenlignet med at et barn kan kunne vokse opp.

AvivA, jeg skjønner ikke helt hvor du vil hen? Jeg mener ikke nødvendigvis at mor skal fraskrive seg sin rett? Og med hensyn til fars rettigheter, så skjønner jeg ikke hvorfor ikke flere skriver kontrakter på forhånd, spesielt hvis de ikke er et par. Uansett har han visse rettigheter i det øyeblikk de underskriver farskapserklæringen.