Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Jeg synes fortsatt det høres ut som syting. "Vi er glemt og alle i Oslo skjønner ingenting, og alt skal foregå der". Synes dere det er rart at hovedpunktene for mye foregår i en hovedstad i et land? Eller rundt de største byene, i den landsdelen det bor flest folk?
Jeg og min familie er fra osloområdet, og selvfølgelig har vi som mange andre, motstandsfolk og folk som måtte flykte til Sverige, i familien. Jeg har hørt en god del fra min bestefar, også den rå behandlingen av tyskertøser og andre tyskvennlige folk rett etterpå. Jeg har også, til tross for at jeg ikke er fra annen del av landet, fått med meg det som foregikk i Nord-Norge, jeg har fått min dose av krigsbøker, dog har jeg mest forlest meg på overlevendes fortellinger fra konsentrasjonsleire. Svigerfamilien min fra Lofoten hadde folk fra Finnmark boende under krigen, jeg har fått høre litt om det. Jeg forstår ikke at det er en motsetning at det lages en film om de mest markante sabotasjefolkene under krigen, og det at man kan se helhetsbildet om krigen her i landet. Jeg ser alle sidene, og håper at det kommer flere filmer.

Nå var det Narvik som var et av de viktigste målene på grunn av jernbanen. Okkupasjonsmakten var rimelig avhengig av infrstruktur i sitt angrep.

Det at det lages film er vel og bra, men som Fargo påpeker blir fokuset alt for ensartet og lite nyansert. Det er mange motstandsfolk som ikke er nevnt og som gjorde en minst like stor innsats. Han jeg har forsøkt å dra frem bidro sterkt til at disse sabotasjeaksjonene fant sted i det hele tatt. Som sjef for etterretnings og sabotasjeavdelingen var han meget sentral fra -43 og frem til frigjøringen.