[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Obelix, her.

Dette blir litt på siden kanskje, men jeg tror vi også skal være litt forsiktige med å «sette disgnoser» på helt normale reaksjoner på kriser i livet. Det er lov å ha det kjipt og dritt iten at man blir kategorisert som deprimert osv, men at man støttes på at dette er livet, i de fleste tilfeller går det helt fint, men man må få verktøy til å håndtere det. Jeg leste nylig en artikkel om akkurat dette, men jeg finner den ikke igjen

Det er interessant å diskutere dette sidesporet også, synes jeg. Jeg tror at det i noen sammenhenger kan gjøre det enklere å håndtere et problem eller en utfordring hvis det får et navn (aka diagnose); da kan man si at man har sånn-og-sånn i stedet for å «bare» si at man ikke takler livet sitt så godt. Samtidig er det klart at diagnoser også kan oppleves som ubehagelig (og unødvendig) båssetting.

Jeg tror ikke det finnes noe enkelt svar som passer alle, men jeg synes ikke det nødvendigvis er noen motsetning mellom å få støtte på at «dette er livet» og det å ha terminologi om det folk sliter med. For eksempel tror jeg det har vært nyttig for mange nybakte mødre å kjenne til begrepet barseldepresjon, selv om det jo også bare er en forholdsvis normal reaksjon som ofte går over av seg selv. (Ikke minst tror jeg det ofte kan være nyttig for de nærmeste å vite at dette er en kjent tilstand som mange opplever, i stedet for å bare bli forvirret og bekymret - for ikke å snakke om oppgitt eller irritert - over at den nybakte moren ikke er så lykkelig som man trodde hun skulle være.)

Men det betyr ikke at jeg tror det du sier er feil, altså; jeg bare tror at det (som vanlig) varierer veldig hvordan folk opplever livet sitt og hva som er til nytte for dem. Det viktigste poenget ditt er vel at vi trenger å normalisere det å av og til ha behov for hjelp, og der er jeg hundre prosent enig.