[ingling]

Btdt, i årevis. Jeg synes det er greiest når jeg kan forklare minst mulig, for jeg er så lei av å få fokus på eget kosthold i ymse sammenhenger. Nå prøver jeg for eksempel lav FODMAP for å finne ut om det hjelper på mageplager, men jeg er ikke interessert i å diskutere det i hytt og pine heller. Samtidig er det vanskelig å ikke si noe, for da tror mange at en er en sånn som ikke spiser gluten fordi det er så moderne, eller noe.

I familien går det fint, der er vi flere som har ymse intoleranser, og det er ikke noe problem. Det var litt styrete med gamle tanter og bestemor som gjerne ville by på noe sånn i starten, men det gikk seg til. Jeg merker det mer i jobbsammenheng, for det er alltid en eller annen som skal grave i hvorfor og hvordan og om en har cøliaki eller ikke og gjerne være litt mistroisk. Jeg smiler pent og sier at joda, jeg kan spise det, men da ligger jeg sannsynligvis i sengen i morgen (eller sitter på do, men det sier jeg ikke til folk jeg ikke kjenner), eller at jeg blir veldig sliten og slapp av å spise mye søtt, eller at leddene mine reagerer på svinekjøtt. De fleste gir seg da. "Kroppen min har det best hvis jeg unngår x og y", funker det?