[him]

Kjente litt på denne da datteren min søkte yrkesfag og studiespesialiserende. Nå havnet etter litt om og men studiespesialiserende på førsteplass.

Selv er jeg høyere utdannelse enn mine foreldre, og de var litt der at jeg var "fin" på det. For meg - som var kronisk syk som 16 åring - var det viktig å få meg en "kontorjobb" og ikke jobbe som servitør, hjelpepleier eller kassedame. Tror nok enda at det å ha en kontorjobb (og være mer aktiv i fritiden) er mer helsemessig optimalt enn å ha en tung manuell jobb. Er ikke sikker dog. Som oppvokst i en familie med veldig dårlig råd var jeg nok også opptatt av å få lønn, selv om lønn aldri har vært en driver for meg.

Det jeg er mest "redd" for med mine barn er at de ikke reflekterer over hvilken økonomi de må ha for å gjøre ditt og datt, og faktisk ser for lite på en del praktiske konsekvenser med yrket de kan tenke seg.

Jeg mener at eldste hos meg bør jobbe med mennesker, hun egner seg til det rett og slett. Men det er jo et hav mellom det å være assistent i barnehage og det å være barnepsykolog - selv om begge de yrkene har samme "klientellet".