[Isolde]

Jeg er av den oppfatning at barn gjør så godt de kan ut fra situasjonen de er i. Det hender at ting skjærer seg helt ekstremt, men det er ikke fordi barnet ønsker å være vanskelig og ødelegge for andre. Det handler rett og slett om at de mangler verktøy til å ta de riktige valgene i situasjonen de er i. De gjør så godt de kan. Vår oppgave som foreldre er å hele tiden gi de nye verktøy sånn at neste gang kan situasjonen løses på en mer adekvat måte.

Min erfaring er også at følelser som har vært sterke kan til tider være ekstremt vanskelige å takle. Som om at man har gledet seg ekstremt til ferie, og så har man sett for seg hvordan denne ferien skulle være. Gjerne basert på tidligere erfaringer. Men så var hotellet anderledes, familiesammensettningen var anderledes, det var ikke lett å bli kjent med jevnaldrende osv. Alt raser sammen og man på best mulig måte klarer å takle dette med de emosjonelle kunnskapene man eiere. Men så ender det opp med å bli et salig rot og alt føles bare feil. Det kreves sterk evne til å regulere seg selv, og en god del gode kognitive tanker for å komme ut av en sånn spiral selv.

Og når mamma da er sint på deg selv om hun prøver å skule det så gjør det ikke ting bedre. Kanskje man er skuffet over seg selv som ikke klarer å nyte den kjekke ferien sånn som resten av familien? Kjenner på at man ikke strekker til.

Jeg hadde en feire det året jeg var 11 til Rhodos hvor jeg har fått fortalt at jeg var så sur. Det jeg husker er at jeg var ensom. Og hadde store smerter siden jeg fikk herpes munnsår for første gang. Det var nytt for meg å være i Syden så varmen var tung. Vannet smakte ekkelt og jeg slet med å få i meg veske. Men alt i alt hadde jeg det koselig og opplevde at jeg var heldig som fikk reise. Tror mamma fortsatt i dag husker meg bare som sur det året.