[Billa]

Jeg har nulltoleranse for selvmedlidenhet. Når folk sutrer, mister jeg fullstendig interessen og klarer ikke synes synd på. Jeg blir bare irritert, og det er uavhengig av om det er selvpåført eller ikke. Jeg kan synes synd på folk som havner i ei klemme, men graden av sympati fra meg er nok proposisjonal med evne og vilje til å ta tak i egen situasjon for å endre det som kan endres. Jeg gir råd og hjelper gjerne der jeg kan, men må kjenne at den det gjelder også er med. Å holde på å piske en død hest, gidder jeg ikke.