1. Dream Scenario. Original filmide med Nicholas Cage som igjen demonstrerer hvor mye forskjellig han kan gjøre. Veldig underholdende, ganske grim, mange typer tatt på kornet, spesielt Cages sutrete, middelaldrende professor som er misfornøyd med hva verden er villig til å gi ham, og som omtrent ikke har et sympatisk bein i kroppen. («Why me? I don’t know. I’m special, I guess.») Den sier kanskje ikke så mye om noen av de mange temaee de er innom, men det er gøy, da.
2. Slow Horses (sesong 1). Stramt regissert MI5-drama med tidvis hylende morsom sarkastisk dialog, særlig fra en aldeles strålende Gary Oldman som seriøst utbrent og usympatisk sjef. («Bringing you up to speed is like trying to explain Norway to a dog!») Grimt og spennende og underholdende og med gode skuespillere over det hele, og ryktene sier at de kommende sesongene er enda bedre, så vi gleder oss.
3. Menus Plaisirs – Les Troisgros. Fire timers dokumentar om en fransk restaurant som har hatt tre Michelin-stjerner i tre generasjoner. Ikke helt real-time; filmen følger riktigok kokketeamet gjennom en hel dag, fra handling om morgenen gjennom både lunsj og middag, men det er også klippet inn besøk hos flere av leverandørene deres, så man får litt innblikk i økologisk storfedrift, geitemelkproduksjon og ostemodning. Langsom film helt uten kommentarer eller fortellerstemme; mannen min skrev på Letterboxd at «The only acknowledgment of the presence of a camera that I noticed, were by some goats who realized that something out of the ordinary seemed to be happening». Den er sikkert mest interessant for folk som er interessert i matlaging og restauratdrift - men det er vi jo mange som er, vet man etter årevis med MasterChef og Great British Bake-Off, for ikke å snakke om The Bear! Jeg var dypt oppslukt og kjedet meg ikke et minutt.
4. The Holdovers. Julefilm med Paul Giamatti som gretten, usympatisk historielærer som jula 1970 er stuck med å passe på de av studentene hans som ikke skal reise hjem til jul. Det er en bittersøt film med mer vekt på bitter enn søt; de to hovedpersonene er dysfunksjonelle, deprimerte og traumatiserte, og det er ikke så veldig mye de egentlig kan gjøre med den situasjonen de er i. («I find the world a bitter and complicated place. And it seems to feel the same way about me.») Men de finner i alle fall en slags gjenklang hos hverandre, om ikke annet, og så gir det et litt annet blikk på egen ulykke å bli mer bevisst at folk rundt en ofte ikke har det så greit, de heller. Og så er den jo en komedie, da, småtrist som den er, med både hjerte og empati i nikotingulnede omgivelser.
5. Slow Horses (sesong 2). Fremdeles både spennende og underholdende; serien er grim, men den tar ikke seg selv superhøytidelig, og den har en veksling mellom spente superspiongreier og komisk inkompetanse som gir et snev av Justified til det som ellers er en slags moderne variant av John le Carrés Smiley-historier. Gary Oldman er fortsatt fantastisk som Jackson Lamb, en lurvete, sarkastisk, traumatisert sjef helt uten hjerte av gull («Oh, anger already? Aren’t you supposed to go through denial first? What is it? Denial, anger, drinking? More drinking. There’s something else. I know acceptance comes in somewhere»), og Jack Lowden er dyktig, om enn ikke på Oldmans nivå, noe som passer veldig godt for dynamikken mellom rollefigurene. Kristin Scott Thomas glitrer som Lambs sjef/nemesis, og innimellom dukker Jonathan Pryce opp for å strø litt ekstra karisma over det hele.
6. Fargo (sesong 5). Strålende! Juno Temple (fra Ted Lasso) bærer historien aldeles fantastisk som Dorothy, en blid og kjærlig kone og mor med både nerver og ryggrad av stål som blir konfrontert med gamle traumer og tidligere historie som hun har forsøkt å begrave. Hun viser seg å være tøffere og mer kompetent enn de aller fleste hun møter på, men er på ingen måte usårbar eller har superkrefter, noe som gjør historien enda mer overbevisende. Jon Hamm er fantastisk som personifiseringen av våpenglad, brutal, høyreekstrem maskulinitet; Joe Keery gjør, som i Stranger Things, en utmerket jobb som en ung mann som gjerne skulle vært skikkelig tøff, men ikke er det; Jennifer Jason Leigh er frydefullt usympatisk som milliardærsvigermor fra helvete, og det kryr av andre nydelige bifigurer. Tematikken er tydeligere og mer åpenlyst politisk enn det som har vært tilfelle i tidligere sesonger, og det handler i stor grad om gjeld og skyld, og om hva som skjer når man ikke er i stand til å innfri, eller man ikke hadde noe valg da man pådro seg gjelden. («I know you don't think they're coming. Consequences. But they're almost here.») Skikkelig spennende, veldig underholdende og temmelig brutalt (og den verste brutaliteten er skremmende dagsaktuell, men blir håndtert med respekt både overfor publikum og dem som blir utsatt for den).
7. Poor Things. Vi så denne fantastiske filmen før jul, og vi tok en kinotur til, både for å se den uten teksting og for å ta med oss venner som vi mente også burde se den. Og den er like overdådig, både visuelt og historiemessig, som jeg husket den, og både Emma Stone og kameraføringen er om mulig enda mer imponerende når man vet hva som skjer og kan følge mer med på mer subtile ting enn akkurat hva som foregår. («I’m a changeable feast, as are all of we.»)