1. Dream Scenario. Original filmide med Nicholas Cage som igjen demonstrerer hvor mye forskjellig han kan gjøre. Veldig underholdende, ganske grim, mange typer tatt på kornet, spesielt Cages sutrete, middelaldrende professor som er misfornøyd med hva verden er villig til å gi ham, og som omtrent ikke har et sympatisk bein i kroppen. («Why me? I don’t know. I’m special, I guess.») Den sier kanskje ikke så mye om noen av de mange temaee de er innom, men det er gøy, da.
2. Slow Horses (sesong 1). Stramt regissert MI5-drama med tidvis hylende morsom sarkastisk dialog, særlig fra en aldeles strålende Gary Oldman som seriøst utbrent og usympatisk sjef. («Bringing you up to speed is like trying to explain Norway to a dog!») Grimt og spennende og underholdende og med gode skuespillere over det hele, og ryktene sier at de kommende sesongene er enda bedre, så vi gleder oss.
3. Menus Plaisirs – Les Troisgros. Fire timers dokumentar om en fransk restaurant som har hatt tre Michelin-stjerner i tre generasjoner. Ikke helt real-time; filmen følger riktigok kokketeamet gjennom en hel dag, fra handling om morgenen gjennom både lunsj og middag, men det er også klippet inn besøk hos flere av leverandørene deres, så man får litt innblikk i økologisk storfedrift, geitemelkproduksjon og ostemodning. Langsom film helt uten kommentarer eller fortellerstemme; mannen min skrev på Letterboxd at «The only acknowledgment of the presence of a camera that I noticed, were by some goats who realized that something out of the ordinary seemed to be happening». Den er sikkert mest interessant for folk som er interessert i matlaging og restauratdrift - men det er vi jo mange som er, vet man etter årevis med MasterChef og Great British Bake-Off, for ikke å snakke om The Bear! Jeg var dypt oppslukt og kjedet meg ikke et minutt.
4. The Holdovers. Julefilm med Paul Giamatti som gretten, usympatisk historielærer som jula 1970 er stuck med å passe på de av studentene hans som ikke skal reise hjem til jul. Det er en bittersøt film med mer vekt på bitter enn søt; de to hovedpersonene er dysfunksjonelle, deprimerte og traumatiserte, og det er ikke så veldig mye de egentlig kan gjøre med den situasjonen de er i. («I find the world a bitter and complicated place. And it seems to feel the same way about me.») Men de finner i alle fall en slags gjenklang hos hverandre, om ikke annet, og så gir det et litt annet blikk på egen ulykke å bli mer bevisst at folk rundt en ofte ikke har det så greit, de heller. Og så er den jo en komedie, da, småtrist som den er, med både hjerte og empati i nikotingulnede omgivelser.
5. Slow Horses (sesong 2). Fremdeles både spennende og underholdende; serien er grim, men den tar ikke seg selv superhøytidelig, og den har en veksling mellom spente superspiongreier og komisk inkompetanse som gir et snev av Justified til det som ellers er en slags moderne variant av John le Carrés Smiley-historier. Gary Oldman er fortsatt fantastisk som Jackson Lamb, en lurvete, sarkastisk, traumatisert sjef helt uten hjerte av gull («Oh, anger already? Aren’t you supposed to go through denial first? What is it? Denial, anger, drinking? More drinking. There’s something else. I know acceptance comes in somewhere»), og Jack Lowden er dyktig, om enn ikke på Oldmans nivå, noe som passer veldig godt for dynamikken mellom rollefigurene. Kristin Scott Thomas glitrer som Lambs sjef/nemesis, og innimellom dukker Jonathan Pryce opp for å strø litt ekstra karisma over det hele.
6. Fargo (sesong 5). Strålende! Juno Temple (fra Ted Lasso) bærer historien aldeles fantastisk som Dorothy, en blid og kjærlig kone og mor med både nerver og ryggrad av stål som blir konfrontert med gamle traumer og tidligere historie som hun har forsøkt å begrave. Hun viser seg å være tøffere og mer kompetent enn de aller fleste hun møter på, men er på ingen måte usårbar eller har superkrefter, noe som gjør historien enda mer overbevisende. Jon Hamm er fantastisk som personifiseringen av våpenglad, brutal, høyreekstrem maskulinitet; Joe Keery gjør, som i Stranger Things, en utmerket jobb som en ung mann som gjerne skulle vært skikkelig tøff, men ikke er det; Jennifer Jason Leigh er frydefullt usympatisk som milliardærsvigermor fra helvete, og det kryr av andre nydelige bifigurer. Tematikken er tydeligere og mer åpenlyst politisk enn det som har vært tilfelle i tidligere sesonger, og det handler i stor grad om gjeld og skyld, og om hva som skjer når man ikke er i stand til å innfri, eller man ikke hadde noe valg da man pådro seg gjelden. («I know you don't think they're coming. Consequences. But they're almost here.») Skikkelig spennende, veldig underholdende og temmelig brutalt (og den verste brutaliteten er skremmende dagsaktuell, men blir håndtert med respekt både overfor publikum og dem som blir utsatt for den).
7. Poor Things. Vi så denne fantastiske filmen før jul, og vi tok en kinotur til, både for å se den uten teksting og for å ta med oss venner som vi mente også burde se den. Og den er like overdådig, både visuelt og historiemessig, som jeg husket den, og både Emma Stone og kameraføringen er om mulig enda mer imponerende når man vet hva som skjer og kan følge mer med på mer subtile ting enn akkurat hva som foregår. («I’m a changeable feast, as are all of we.»)
8. Håndtering av udøde. I likhet med Låt den rätte komma in er denne basert på en roman av John Ajvide Lindqvist, og igjen er det skandinavisk sosialrealisme og fremmedgjøring sett gjennom horrorsjangeren. Kanskje handler filmen like mye om sorg som om skrekk, og dessuten er detnoe sterkt her om døden og hvordan vi møter den, eller kanskje heller distanserer oss fra den. Vi har fjernet oss fra døden og forsøkt å gjøre den klinisk og symbolsk og organisert, enten det er via helsevesen eller religion, og jeg tror filmen i alle fall delvis handler om hvor begrenset og fremmedgjørende og kanskje også skadelig det kan være å ikke ta død og tap og sorg inn over seg. Samtidig kan det hende den handler om å bli konfrontert med det uhyggelige og destruktive i oss selv. Urovekkende, dypt trist og velspilt film med virkelig ubehagelige visuelle effekter.
9. Slow Horses (sesong 3). Denne serien blir bare bedre og bedre, og de siste fire episodene hadde vi heldigvis spart til en fredagskveld med god tid, for det var ikke aktuelt å ta noen pause! Nå må vi dermed vente til høsten før vi får vite mer om hvordan det går med Jackson Lamb («So, Sly. Now, that’s a terrible name. What’s it short for? Slime?») og River Cartwright og Diana Taverner («I don’t want excuses. I want you to never have happened.») og alle de andre mer eller mindre [in-]kompetente og [u-]pålitelige folkene både i Slough House og i MI5 generelt sett. Vurderer å rett og slett lese noen av bøkene i mellomtiden, men på den annen side vil jeg helst ikke få spoilet det hvis noen av teoriene våre blir be- eller avkreftet der.
10. Anatomy of a Fall. Vellaget og velspilt drama om en mordmistenkt kvinne, spilt av fabelaktige Sandra Hüller (som spilte fru Höss i gruoppvekkende Zone of Interest). Hva skjedde egentlig den dagen mannen hennes døde? Husker den blinde sønnen deres riktig, og snakker han sant? Og hvordan føles det å få brettet ut alle de verste sidene ved ekteskapet sitt og alle sine egne private svakheter i en rettssak på et fremmed språk, foran publikum, journalister og sin egen tolvåring? Mer enn velfortjent Oscar-nominasjon til både filmen, Hüller og regissør Justine Triet.
11. Predator. Jeg hadde ikke sett denne ikoniske Schwarzenegger-filmen fra 1987 før, og jeg kan jo skjønne hvorfor den slo så godt an som den gjorde; den er stramt og spennende regissert, monsteret er flott laget, og Schwarzenegger er på sitt mest muskel-macho, samtidig som han er marginalt mindre usympatisk enn resten av gjengen sin, for ikke å snakke om den CIA-ansatte eks-kompisen som er mer enn bare litt shady. («We're a rescue team. Not assassins.»). De få «vittige» one-linerne han kommer med, faller derimot veldig flatt til jorden, og jeg lurer på om de virkelig ikke gjorde det den gangen også? Men så veldig engasjerende synes jeg jo ikke det er. Kanskje det ligger en slags tanke bak å gjøre monsteret like posør-macho som menneskene det jakter på, men for meg ble hovedinntrykket mest at det ikke egentlig er noen her som har en interessant agenda, og at 80-tallsbrutalitet uten særlig kritisk eller ironisk distanse er noe tiden har gått litt fra.
12. The Princess Diaries. Fra det ene til det andre! Dette er også en ikonisk film, særlig for dem som var tenåringsjenter da den kom ut i 2001, og det er lett å se hvorfor. Historien om en alminnelig jente som oppdager at hun er en ekte prinsesse er vel ikke revolusjonerende nyskapende; make-overen som tydeligvis er påkrevet for at folk skal se at Anne Hathaway er vakker, er ikke så veldig overbevisende - og det er, når sant skal sies, heller ikke ideen om at prinsesser er med på å endre verden til det bedre. Men det er jo veldig sjarmerende, da! Hathaway vet vi jo at er god, og hvem kan vel være en mer overbevisende moderne dronning enn Julie Andrews? (Og så satt jeg hele filmen og lurte på hvorfor søte Michael virket så kjent, og det er jo fordi han blir spilt av lillebroren til Jason Schwartzman!)
13. Oldboy. Veldig underholdende, voldelig, stilig og dramatisk film av Park Chan-wook – det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor Tarantino var så begeistret for denne da den kom ut i 2013! Action, drama, neo-noir eller tragedie; det er mange ting man kan kalle den, og den er jo alt dette, men glimtvis er den også hylende morsom. Jeg satt en drøy halvtime og tenkte at dette ligner da på mange vis på Greven av Monte Cristo, og plutselig sa en av karakterene også det, så det var tydeligvis ikke noen tilfeldighet. Filmen er en hevnhistorie på mer enn én måte; den er basert på en manga, og den minner dessuten på flere måter om en gresk tragedie. Mye blod er det også. Men først og fremst er det en ekstremt vellaget og ekstremt underholdende film, noe vi jo forventet etter å blant annet ha sett Decision to Leave, Thirst og The Handmaiden av samme regissør. Vi fikk straks lyst til å se mer han har laget, og satte blant annet Le Carre-adaptasjonen hans, The Little Drummer Girl, på må se-listen.
14. Makta. Fantastisk NRK-serie som har overrasket og imponert fra uke til uke. Hvem skulle trodd at norsk politikk på 1970-tallet skulle kunne bli til en av de beste norske TV-seriene i nyere tid? Vi har frydet oss over infam satire, ledd høyt av absurde hendelser (og blitt sjokkert over at det meste av det faktisk er historisk!), latt oss røre av genuin idealisme, blitt imponert over skuespillprestasjoner og ikke minst latt oss begeistre over nyskapende og variert historiefortelling og utnyttelse av TV-mediet. En sjeldent vellykket blanding av ulike sjangre og ulike måter å fortelle historie på, og en overraskende siste episode som jeg synes avsluttet fortellingen (og satte i gang 80-tallet) på en imponerende god måte.
15. All Of Us Strangers. Andrew Scott er en av de aller beste sceneskuespillerne jeg har sett; han er riktignok også strålende karismatisk i de film- og TV-rollene jeg har sett ham i, men dette er den første filmrollen der jeg har sett ham virkelig ta ut hele spennet sitt. Paul Mescal er også et virkelig funn. Nydelig, rørende, hudløst og vondt om ensomhet og sorg og kjærlighet og intimitet, og om behovet for aksept og ønsket om å få, eller gi, en sjanse til. Og om muligheten for nærhet og tilhørighet i en verden befolket av fremmede. (Dessuten med et soundtrack fra min egen ungdom. I'll protect you from the hooded claw, keep the vampires from your door …)