[him]

Tenkte bare å skrive ned noen tanker om vekten min. Litt greit å gjøre en oppsummering for meg selv.

Hadde stabil vekt i mange år, var delvis feilernært (pga feil næringsopptak grunnet chrons. Hadde for lite jern, for lite folsyre, for lite d-vitamin. Ironisk nok nøyaktig samme som 14 åringen min har nå ...) Var også i flere år rimelig tynn. Fikk en en god del smerter når jeg spiste og det hjalp betraktelig med å holde matinntaket nede. Hadde grei vekt gjennom to graviditeter

Så brente sykdommen ut, kombinert med mye kortison. Jeg la voldsomt på meg (helt ordinær mat, men jeg ble "aldri mett")

Startet første slankekur. Den varte en uke. Jeg oppdaget (til min skrekk og gru) at jeg kunne ingenting om "normal mat". Jeg hadde mye kunnskap om hvordan jeg kunne leve på flytende mat, hvilke næringsdrikker som fantes, hvilken mat som var "stoppende" og som fungerte for meg (kan nevne rå spagetti og ris som favoritter sammen med solbærtoddy Blir jo nostalgisk). Men jeg var ikke klar over at et glass melk og ett glass cola hadde ca samme kalorimengde. En bratt oppoverbakke rent kompetansemssig.

Tok en tenkepause. Startet andre slankekur. Her hadde jeg innsett min egen kompetansemangel og startet på "opplegg". Grete Rode. Det var lett som en plett! (noen overraskelser fikk jeg, men det gikk helt ok) Fulgte dietten og gikk ned 20 kg Startet så å spise som vanlig. Jeg hadde jo tross alt bare gått opp en eneste gang i livet og hellers hatt helt stabil vekt. Jeg tenkte derfor at jeg ville holde den "nye vekta" helt greit. Jeg gikk til min overraskelse rett opp. (Faktisk like fort som jeg hadde gått ned. Fasinerende å se at jeg spise meg opp i samme fart som jeg gikk ned). Beholdt vanen med å veie meg ukentlig.

Ble litt satt ut. Tror ikke jeg har lyst til å leve på Grete Rode resten av livet, og jeg har jo faktisk vært normalvektig på et helt annet kosthold? Skjønner lite og ingenting. Bestemmer meg for å trene i stedet og ta en pause på dette med kosthold (det virker veldig mystisk på meg uansett, så trening måtte jo være enklere?)

Første året. Starter med 70.000 skritt i uka. Har skritteller. Gøy. Det er vel ikke akkurat trening, men gøy for meg som aldri har trent uansett. Går ikke ned et gram. Men det er ok. Merker ingenting spesielt heller.

Andre året. Starter med yoga i tillegg. Dette er himmelen! Det er det lureste jeg noensinne har gjort. Fungerer veldig fint i forhold til smerter. Kan nesten ikke beskrives hvor deilig det er at smertene avtar. Det er som et nytt liv.

Tredje året (2019). Slutter å gå, starter med litt mer trening (styrkeløfting). Jeg går opp i vekt!! Tror det er fordi jeg sluttet å gå. Jeg er helt månebedotten. Jeg gikk altså ikke ned da jeg begynte å gå, men går opp når jeg slutter? Jeg er ganske sikker på det er grunnen fordi jeg har rimelig god kontroll på andre faktorer.

Er usikker på hva jeg skal gjøre? Har starter med å kun spise til måltider (kuttet all mat og drikke med kalorier mellom. Dette er i hovedsak for å kunne forberede seg på å telle kalorier. Det er lettere når man ikke må telle hele tiden). Har gått litt ned.

Må innrømme at jeg innerst inne er veldig fasinert av kroppen. Tenk at jeg helt uten plan, tanke eller innsats må ha justert matinntaket helt nøyaktig etter kaloriene jeg forbrente med gåingen? Er det ikke litt rart?

Har så vidt jeg vet ikke konkrete problemer på grunn av vekten, men tenker at det er lurt å være normalvektig (? Ja, hvem vet? Opplever at det er så mange ting som ikke er slik jeg trodde når det kom til vekt, mat og kalorier. Det "rareste" er dette med at jeg over to år økte kaloriforbruket og spiste så nøyaktig like mye. Er det virkelig så usunt å være overvektig. Burde jeg ha testet noe?) Er spent på hvor veien blir å gå videre.