Vis enkelt innlegg
Gammel 06-03-16, 23:35   #9
Fløyel
~~~~~~~
 
Fløyel sin avatar
 
Medlem siden: Jun 2010
Innlegg: 16.092
Blogginnlegg: 30
Fløyel har en fantastisk fremtidFløyel har en fantastisk fremtidFløyel har en fantastisk fremtidFløyel har en fantastisk fremtidFløyel har en fantastisk fremtidFløyel har en fantastisk fremtidFløyel har en fantastisk fremtidFløyel har en fantastisk fremtidFløyel har en fantastisk fremtidFløyel har en fantastisk fremtidFløyel har en fantastisk fremtid
Standard

Sv: [Diskusjonstråd] De urolige - Linn Ullmann

Jeg har en greie med biografiske bøker. Jeg blir veldig opphengt i personer, steder og konkrete ting som blir nevnt i boken. Jeg liker som regel biografer utrolig godt, men jeg vet at det tar meg lang tid å lese slike bøker.

Hvorfor?
Fordi jeg blir sittende å google, søker opp menneskene, ser på intervjuer, (jeg så 1 times intervju med Ingmar Bergman fra SVT2 - et flere tiår gammelt intervju), jeg måtte høre stemmen og danne meg et inntrykk, en ting er hva man leser, men så må jeg vite mer. Jeg får en skikkelig "hangup" på menneskene jeg leser om. Jeg må høre stemmene, se bilder - og i denne boken ble det også skrevet mange filmtittler og da må jeg google litt, det er flere av filmene jeg må se. Jeg har googlet alle menneskene som er nevnt, studert kart over Gotland - ting tar tid.

Jeg har jo alltid hatt en formening om Liv og Linn Ullmann, og tildels Ingmar Bergman, men at kona hans Ingrid var så usedvanlig vakker - Käbi likeså. At han hadde 9 barn og 5 koner + Liv, det var ukjent for meg. Jeg kan forstå at Bergman var en kvinnebedårer - for han var jo en veldig kjekk og tiltalende mann. Han har en utrolig behagelig stemme. At han forelsket seg i Gotland kan jeg også virkelig forstå, for det er jo ett veldig vakkert sted. Formeningen min om disse menneskene har endret seg etter å ha lest boken.

Jeg har googlet meg bort flere kvelder, jeg har satt meg ned for å lese boken, så har jeg lest 3 sider og sittet 2 timer på google, rotet meg inn i artikler skrevet om menneskene, sett intervjuer osv. Jeg har veldig lyst til å besøke Gotland og Bergman center etter å ha lest boken.

Jeg lar meg imponere av Linn sin selvinnsikt, for jeg har faktisk alltid forestilt meg henne som en litt sutrete person pga. stemmen og ansiktsuttrykk - og igjennom boken så har jeg jo forstått at dette med ansiktsuttrykkene er bevisst.

Jeg har lest boken ferdig, men jeg er ikke ferdig med boken - for jeg må gå tilbake, jeg må se noen filmer laget av Ingmar. Filmer som Linn så som liten.

Liv var en utrolig pen, ung og uskyldsren jente når hun traff Ingmar, jeg skjønner at han valgte henne i mange av sine filmer. Jeg visste at hun var en avholdskvinne, men det er først nå jeg vet hvorfor hun er det. Det er noe med stemmen og toneleiet til Liv Ullmann som jeg sliter veldig med da.

Jeg var veldig spent på om boken var skrevet med Linns sutrete stemme (pipende kaller hun den selv), og det var den virkelig ikke. Hun skriver om sitt liv som for henne fortoner seg som helt normalt, men for utenforstående så er det jo helt fjernt. Hun er datter av to legender innen film og teater, to utrolig selvsentrerte mennesker, men de blir ikke fremstilt slik. Hun skriver om dem slik hun opplever dem, som to foreldre som er tilstede, men samtidig ikke. Foreldrene viser Linn veldig kjærlighet, men fullstendig fraværende, de har ikke noe fast tilholdsted, de farter rundt, moren forsøker å få et fast bosted til henne, men da med andre som skal se etter henne. Det er en ting hun har fast i barndommen og det er den ene måneden på Gotland, og der er det så mange regler å forholde seg til - men samtidig, det fremstår ikke som et problem - det er livet hennes, helt "normalt". Ingen av foreldrene fremstår som veldig gode foreldre, men til tider så er det jo veldig tilstede. De snakker til henne som om hun er en voksen, jeg får følelsen av at hun aldri har hatt en barnlig barndom, samtidig som somrene på Gotland gir gode barndomsminner.

Bare det å sette en 13 år gammel jente alene i et hus, i et nytt land med fremmede hasjrøykende barnepassere er for enhver helt absurd, men hun lager ikke noe oppstyr eller anklagelser rundt det, hun konstaterer et faktum, slik var det og det gikk helt greit. Linn skriver om savnet etter foreldrene, men ikke på en sutrete måte, hun forteller det bare som det er, uten å anklage foreldrene på noen som helst måte.

Hun lærer som veldig liten å forholde seg til alle menneskene rundt foreldrene - assistenter, hushjelper, 8 andre søsken, jeg får ikke inntrykk av at hun hverken mangler noe eller savner noe, hun innfinner seg bare i at slik er livet og det er det som har formet henne.

Underveis i boken lurte jeg på hvorfor Linn skriver om seg selv i 3.dje person - jenta - så bytter ut om til meg, som om hun betrakter seg selv utenfra, men samtidig ikke. Hun skriver ikke en gang foreldrenes navn, hun refererer til dem som mamma og pappa, og for omverdnen var/er de legendene Ingmar Bergman og Liv Ullmann, men for henne er de jo "bare" mamma og pappa.

Jeg ble lei meg på Linns vegne, pga den manglende barndommen og nærheten til foreldrene, men samtidig utrolig imponert over at hun har kommet så styrket ut av alt, hun vet ikke om noe annet liv. At jeg har fått en annen respekt for henne må jeg vel innrømme.

__________________
<<< When nothing goes right - go left >>>

Sist redigert av Fløyel : 06-03-16 kl 23:57.
Fløyel er ikke aktiv   Svar med sitat