Bøker lest i 2024

[Toffskij]

1. Frode Grytten: Den dagen Nils Vik døde
Fin og poetisk liten bok om hva det vil si å leve et godt liv og være et bra menneske, ofte skrevet i Gryttens typiske rytmisk-gjentagende lyriske stil. Man får mye til overs for den fåmælte, følsomme og observante Nils Vik, som både er veldig seg selv og åpenbart farget av dem han har tilbrakt livet med, særlig kona Marta.

2. Kate Atkinson: Normal Rules Don't Apply
En liten samling av listig sammenvevde noveller. Den ligner litt på Life After Life i logikken, men føles mer som novellesamlingen Not the End of the World i vekt og stil – den er ofte kjempemorsom, noen ganger riktig rørende og aldri kjedelig. Men det er en lettvekter, og Atkinson kan mye bedre.

3. Amal El-Mohtar og Max Gladstone: This is How You Lose the Time War
En tidsreisebrevroman(!) med brev gjemt på de mest nifty måter oppstrøms og nedstrøms i et litt Loki-aktig tidsmultivers. Brevene selv er det som fungerer best, men tekststykkene innimellom er ganske enerverende, fordi alt er altfor generelt og ingen andre enn hovedpersonene har noen form for personlighet. Og de er altfor sketchy de også. Og mye mer blomstrende språk enn forfatterne greier å komme unna med. Gjettet plottwisten veldig tidlig også.

4. Martha Wells: Witch King
Når man har lest Murderbot-bøkene, er det ikke så veldig overraskende å oppdage at Martha Wells helt fint klarer å gjøre en følsom, intelligent, lidenskapelig, sjarmerende og selvsagt tidvis spydig karakter ut av en eldgammel, livsfarlig demon som kan nære magien sin ved å suge ut andres livskraft og vandrer rundt i verden i en serie donerte/stjålne/gjenopplivede menneskekropper. Jeg likte den godt, det er detaljert verdensbygging og store mengder magi og udødelige vesner som likevel bare oppfører seg som høyst feilbarlige folk. Tidslinjebruken er fiffig og hindrer/redder boka fra å bli en massiv trilogi.

5. Gerald Durrell: My Family and Other Animals
Gerald Durrells episodiske, men vilt sjarmerende og tidvis kjempemorsomme memoarer fra familiens eksentriske liv på Korfu på 30-tallet. Unge Gerry selv er bare opptatt av dyr (og for noen dyr!), men familien, diverse lokale karakterer og en lang rekke pussige huslærere albuer seg stadig inn i historiene (og vice versa).

6. Iain Banks: The Crow Road
Generasjonsfamiliedrama med veldig livaktige og ytterst feilbarlige hoveldpersoner. Ofte veldig morsomt, spennende også.

7. A Dodo at Oxford
Ekstremt nerdete, men ganske sjarmerende bok som er omtrent 10 % om dodoer, 10 % om Oxford på 1600-tallet, og 80 % om historisk boktrykkekunst.

8. Dorothy Sayers: Strong Poison
Det blir aldri feil å lese om da Peter Wimsey møtte Harriet Vane, enda en gang!

9. Dorothy Sayers: Gaudy Night
Fortsatt min ubestridte yndlingsbok. Denne gangen måtte jeg lese den etter å ha sett Henry IV og forstått at Harriet siterte Hal til St. Georges Falstaff da hun hjalp ham med regningene sine etter bilulykken:

Sitat:

‘One thing, there doesn’t seem to be much at Blackwell’s. A mere trifle of six pounds and twelve.’
‘One halfpennyworth of bread to this intolerable deal of sack.’
‘Did you catch that habit of quotation from Uncle Peter?’
‘You don’t need to place any more burdens on his shoulders.’

10. Eleanor Catton: Birnam Wood
Veldig spennende bok med noen helt utrolig usympatiske hovedpersoner. Alle sammen!

11. Anne Brontë: Agnes Grey
Før Charlotte Brontë skrev Jane Eyre, skrev lillesøsteren Anne denne lille romanen om ... en trassig og rakrygget guvernante som prøver å holde fast på sin verdighet og tro på seg selv omgitt av nedlatende arbeidsgivere og avskyelige elever. (Beskrivelsene av elevene er herlig infame!)

12. Martha Wells: The Element of Fire
Martha Wells' aller første roman, og man ser at hun ikke helt er den forfatteren hun kommer til å bli. Men hovedpersonene viser seg etter hvert å være uforglemmelige.

13. Asako Yuzuki: Butter
Det tok meg veldig lang tid å komme overens med denne boka, og var nær ved å gi meg. Språket (kanskje oversettelsen) er irriterende flatt, og kanskje er den kulturelle avstanden i største laget, så mye internalisert misogyni ble litt mye å svelge for en stakkars nordmann. Det var bare de ektefølte matbeskrivelsene som holdt meg gående en stund der. Men den kommer seg etter hvert, når synsvinkelen skifter fra journalisten Rika til venninnen Reiko, og man skjønner at det kanskje er en bok om vennskap mer enn noe annet. En veldig god bok er det likevel ikke.

14. Martha Wells: The Death of the Necromancer
Bok nummer to i Ile-Rien-serien. Narrativt fungerer den kanskje litt bedre enn The Element of Fire, men til gjengjeld er ikke hovedpersonene i nærheten av å være like interessante. Den tar seg dog opp en god del mot slutten, men det tar for lang tid å komme dit.

15. Colm Tóibín: Long Island
Helt brennfersk oppfølger til nydelige Brooklyn. Den er glassklart skrevet i et tilsynelatende enkelt og hverdagslig språk, men den klarer å gi ekstremt presise og dyptfølte portretter av alle hovedpersonene, særlig den stillferdige, men bestemte Eilis, og handler igjen om hva som er hjemme (kan det bare være Irland?) og hva som er familie, og også en god del om hva det vil si å kaste bort livet sitt, om noe slikt i det hele tatt går an.

[nolo]

1. Nino Haratischwili: Det åttende livet. Over tusen sider fantastisk historiefortelling fra Georgia i forrige århundre. Pur leseglede.

2. John Irving: The Last Chairlift. Irving i fin, gjenkjennelig form. Transpersoner, rare mødre og slektninger og litt bryting, New England og Europa og Canada og Vietnamkrig. Og noen kjedelige passasjer skrevet som filmmanus. Altså, innholdet var ikke kjedelig, men jeg hadde foretrukket vanlig fortellerstil.

3. Solvej Balle: Om utregning av romfang 2. Denne fenget meg like mye som første boken om Tara, og jeg må snart lese neste.

4. Brendan Slocumb: The Violin Conspiracy. Ung og fattig svart fiolinist fra sørstatene. Mysterium, rasisme og mye musikk.

5. Ruth Ozeki: The Book of Form and Emptiness. Jeg ble ikke oppslukt. Det var liksom ikke måte på tristhet.

[Divine]

1. Frances Hodgson Burnett: The Secret Garden (lydbok). Jeg både leste denne og så tv-serien som barn, men hadde bare vage minner. Utrolig velegnet oppleser som reddet mye av opplevelsen. Hvis ikke hadde det vært litt for mye fokus på flora og fauna for min smak. Men veldig interessant å se hvordan boken beskriver barn. Den omtaler barn som stygge og slemme, samtidig som den viser et oppsiktsvekkende moderne syn på barn og hvordan omgivelser og relasjoner påvirker barnets psykiske og fysiske helse.

2. Bonnie Garmus: Lessons in Chemistry. Den ultimate ferieboken. Lettlest, men samtidig intelligent. Jeg koste meg med boken fra a til å, men var hele tiden litt redd for at den skulle trå feil, slik at heltinnen bare ble irriterende. Men genistreket med å skrive så inngående om kjemi og roing reddet boken. Jeg ble oppriktig interessert i begge emnene, og det hadde jeg aldri trodd. Dessuten var boken til tider hysterisk morsom. Slutten var dog litt skuffende. Litt for enkel. Men alt i alt en fryd å lese.

3. Erika Fatland: Grensen. Dette er en slik bok hvor jeg føler meg som et bedre og mer opplyst menneske etter å ha lest den, samtidig som jeg er litt flau over hvor lite kunnskap jeg hadde om temaet på forhånd. Jeg ble litt svett av all oppramsingen av årstall og historiske hendelser, men frydet meg desto mer over alle reiseskildringene og historiene til de menneskene hun møtte på sin vel.

5. Jussi Adler-Olsen: Kvinnen i buret. Meh! Jeg hadde hørt at han skrev skikkelig gufne bøker, så jeg gledet meg litt. Men jeg ble skuffet. I starten var beskrivelsene av oppholdet i buret temmelig nervepirrende, men det dabbet av mot slutten. Og selve historien om etterforskningen og etterforskeren var så utrolig full av klisjeer at det nesten ble komisk.

6. Mikael Niemi: Koka björn (lydbok). God bok. God innleser. En interessant blanding av religiøs vekkelse, sosialrealisme og vaskeekte krim. Løp og les. Eller aller helst: Løp og lytt – på originalspråket.

7. Sumaya Jirde Ali: Et liv i redningsvest. Burde vært obligatorisk lesing for alle. Jeg mistet nesten pusten av hvor godt hun klarer å sette ord på følelser som det nesten virker umulig å sette ord på.

8. Sigrid Undset: Kransen. Leste trilogien da jeg var ung, og syntes den var kjedelig og tidvis uforståelig. Så det ante meg at det var verdt å prøve igjen. Jeg synes selve kjærlighetshistorien mellom Kristin og Erlend er det minst spennende med hele boka. Det interessante er kvinnesynet, det katolske Norge og generelt hvordan folk levde.

9. Karin Fossum: Farvel, Farah Diba. Jeg er ofte litt lunken til krim. Men dette er ikke krim, det er ... ja, hva er det. Psykologisk thriller med dypdykk ned i menneskesinnet. Holdt meg på pinebenken helt til slutten. Ufattelig bra!