Fornuftsekteskap

[Sitron]

Er det utenkelig at man kan gifte seg/bli langvarige partnere med sin beste venn? Om man aldri opplever den intense kjærligheten beskrevet i alle legeromaner, er det da å godta second best å "settle" med noe "mindre"? Eller kan det være et like godt forhold, om enn annerledes, å slå seg til ro med en god venn som man er glad i og respekterer?

Tanker?

[Teofelia]

Jeg tror det kan gå veldig fint, lenge, men jeg tror det er en overhengende fare for at en av partene forelsker seg i den andre og på den måten lager "ubalanse" i forholdet. Å være forelsket i partneren min, uten at han gjengjeldte følelsene, ville jeg opplevd som veldig vondt, vet jeg.

Det er også en fare for at en av partene forelsker seg i noen andre før eller siden. Dette risikerer man selvsagt i et "vanlig" forhold også, men jeg innbiller meg at det lettere kan skje når man er i et forhold som ikke er basert på forelskelse i utgangspunktet.

Ellers er det å være gift med sin beste venn selvsagt ikke så uvanlig: jeg er for eksempel det, men jeg er forelsket i ham også.

[Fibi]

Det fungerer sikkert helt greit. I hvertfall en stund, til en av partene treffer "Den Eneste Ene".

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Fibi, her.

Det fungerer sikkert helt greit. I hvertfall en stund, til en av partene treffer "Den Eneste Ene".

Men har man valgt et fornuftsekteskap, så er det jo fordi man tror/vet at forhold basert på forelskelse og lidenskap ikke trenger å være det helt store. Har man først valgt et "fornuftsforhold", så tror jeg det skal mer enn en lidenskapelig forelskelse til for å ødelegge forholdet.

Men som Teo sier, hvis den ene parten er forelsket, mens den andre er i foholdet av fornuftsårsaker, så blir maktfordelingen veldig ujevn, og jeg ser for meg at det kan bli vondt for den forelskede å ikke bli "sett".

[Che]

Tja, min bestekompis og jeg har det helt suverent sammen. Vi er enige om alt og opplever vennskapet vårt som oppbyggende, trygt og godt. Problemet er at han er homse.

Jeg tror det kunne ha funka, men sannsynligheten for at en av partene har blitt hodestups forelska i noen andre i løpet av tiden er kanskje veldig til stede? - Det blir man vel gjerne som gift i et "kjærlighetsforhold" også, men vil forpliktelsesfølelsene være det samme?

Og å ha sex med sin beste venn? Funker det, mon tro?...Jeg er skeptisk til dealen, selv om jeg ser fordeler også.

Jeg tror et forhold hvor basisen er gjensidig respekt, og at man er oppriktig glad i hverandre kan fungere like godt som et inngått i hodestups forelskelse.
Jeg tror man fint kan bo sammen med noen man ikke er forelsket i, men det må kanskje være gjensidig? Hvis man fra før er gode venner over noe tid, så vet man jo litt hva man får.

[Blondie]

Hvis man kan leve uten de brusende følelsene, så ser jeg ikke noe galt i det. Likevel synes jeg det er betenkelig hvis man ser for seg at man vil bryte ut av forholdet hvis man "finner noe bedre". Å slå seg til ro i en slags mellomfase med noe annet i tankene der fremme høres for meg helt absurd ut. Da ville jeg heller vært ærlig og brutt ut og prøvd å bevare vennskapet.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Hvis man kan leve uten de brusende følelsene, så ser jeg ikke noe galt i det. Likevel synes jeg det er betenkelig hvis man ser for seg at man vil bryte ut av forholdet hvis man "finner noe bedre".

Det er jeg enig i. Man kan ikke få både i pose og i sekk. Velger man et fornuftsekteskap, må man være villig til å stå i det uansett om Mr. Passionate skulle komme bankende på døra om et par års tid.

[Bokormen]

Det trenger ikke nødvendigvis å være en dårlig ting. Jeg er mye mer skeptisk til ekteskap og graviditet etter to måneders hodestups forelskelse.

[Tito]

Jeg tror aldri jeg selv hadde klart det. Da ville jeg heller blitt enig med den det gjaldt om å bo sammen som venner, evt venner med fordeler.

[Mamarazzi]

Tja... En del "kjærlighetsekteskap" (kan man kalle det det?) går jo også over til å bli rene fornuftsekteskap etter noen år - og fungerer.

Kanskje kan også et fornuftsekteskap gå over i kjærlighet etterhvert?


Vanskelig spørsmål åkke som. Man er jo aldri garantert at ekteskapet holder, samme hva det var bygget på i starten (jmfr. skilsmissestatistikken).

[Siri]

Ja, hvorfor ikke? De fleste ekteskap er jo i dag basert på kjærlighet/forelskelse, og skilsmissestatistikken sier jo sitt om oddsen til disse ekteskapene også.

[gajamor]

Det er forskjell på kjærlighet og forelskelse, og jeg tror ikke forelskelse har noe å gjøre med om et ekteskap fungerer eller ikke. Jeg har bare en gang i mitt liv vært hodestups forelsket, og det fungerte overhodet ikke på noe vis. Mannen min er min bestevenn og jeg elsker ham, selv om han til tider kan være en dust. Men det hadde han nok vært selv om vi var forelska også.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Ellers er det å være gift med sin beste venn selvsagt ikke så uvanlig: jeg er for eksempel det, men jeg er forelsket i ham også.

Ditto.

Jeg prioriterer allikevel trygghet, hyggelighet og kameratskap langt over fyrverkeri, stjerner og harpemusikk, altså. I et godt fornuftsbasert forhold kan kjærligheten vokse seg sterk, mens i et forhold basert på en voldsom forelskelse, kan det fort bli kjølig når hverdagen setter inn. :erfart:

[amo]

Jeg synes Marit og Kim i Himmelblå burde giftet seg.

Tja, jeg vet ikke helt om jeg ville levd sånn men så vil jeg ikke ha et ekteskap i utgangspunktet. Tror kanskje mange ville holde sammen om de inngikk slike fornuftsekteskap vel og merke om de kjente hverandre veldig godt fra før av. Det er jo enkelte som hevder at følelsene vil komme, uansett er det vel hevet over enhver tvil at mennesker som tilbringer tid sammen og som gjør ting sammen knytter tette bånd.