Hvorfor er mat- og måltidskos så innmari viktig?

[Hasselnøtt]

Jeg synes jeg stadig leser hist og her at det er så viktig å koooose seg med mat og måltider. Det skal være lagt med kjærlighet og ekthet, det skal være ro og levende lys; det later til å være veldig viktig for mange. Som en som strengt tatt ikke er noen stor matelsker under jeg meg: Hvorfor er det så viktig? Synes dere som har det sånn at vi som ikke har det sånn skal etterstrebe det? Lider man noen mangler dersom man tenker at mat er mat og la oss spise, bli ferdige og gjøre noe annet?

Jeg er opptatt av helse og sunn kost, og lager i grunn sunn og bra mat om jeg skal si det selv. Da mener jeg først og fremst bra som i solid, helsefrembringende og gjennomtenkt, ikke nødvendigvis noen enorme smaksopplevelser. Jeg klarer imidlertid ikke å opparbeide noen stor entusiasme, jeg tenker at vi skal bli mette og leve sunt, ikke at måltidet i seg selv skal ha noen stor plass i livet.

Hva tenker andre om dette?

[Maverick]

For min del hadde det vært helt fantastisk om jeg bare kunne tatt en eller annen pille - og vips! Ferdig mett den dagen. Min eldste sønn er av samme kaliber, mens lillebror er en matnyter, så da prøver vi å være det vi også. (Det hjelper veldig på med en sånn liten tass som kommer og sier "åh, så GODT det var!" samme hva slags mat jeg har lagd. )

[Hyacinth]

Vel. Vi er vel forskjellige. For meg er mat en viktig del av livet.

[Input]

Jeg skjønner ikke det jeg heller. Jeg kan godt spise ting jeg ikke synes er fantastisk godt, og synes også det beste hadde vært om all næring var i en liten pille. Det eneste jeg synes er viktig, er at vi spiser middag sammen, men det er mest fordi vi setter oss ned sammen og har fokus kun på hverandre.

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

For min del hadde det vært helt fantastisk om jeg bare kunne tatt en eller annen pille - og vips! Ferdig mett den dagen.

Det drømmer jeg om og.

[Tallulah]

Jeg ser ikke noe poeng i å spise mat som ikke er god, som bare skal funke. Da lar jeg heller være å spise. Livet er for kort til å kaste bort på dårlige matoplevelser. Jeg er riktignok ikke slik at jeg trenger levende lys, pene servietter og gourmet til hvert eneste måltid, men jeg gidder ikke spise vond mat.

Denne tråden minnet om noe en gammel, skrukkete veggis sa på et av disse Hellstrøm-showene da de skulle pusset opp Vegeta Vertshus: Det skulle ikke være godt, så lenge det var sunt. Det ga meg en litt sånn munkeaktig vibe.

Hvis man ikke er opptatt av mat så syns jeg ikke man trenger å etterstrebe lange måltider, med massevis av kos og hygge, men man bør ta hensyn til hva andre i familien ønsker. Jeg vokste opp med en familie som ikke syns smak var så viktig, så lenge det var sunt. Dette førte til at jeg var sykelig mager i oppveksten, og har fått noen kilo for mye i voksen alder, da jeg kunne spise hva jeg ville. En gylden middelvei er fint.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jeg ser ikke noe poeng i å spise mat som ikke er god, som bare skal funke. Da lar jeg heller være å spise. Livet er for kort til å kaste bort på dårlige matoplevelser. Jeger riktignok ikke slik at jeg trenger levende lys, pene servietter og gourmet til hvert eneste måltid, men jeg gidder ikke spise vond mat.

Denne tråden minnet om noe en gammel, skrukkete veggis sa på et av disse Hellstrøm-showene da de skulle pusset opp Vegeta Vertshus: Det skulle ikke være godt, så lenge det var sunt. Det ga meg en litt sånn munkeaktig vibe.

Hvis man ikke er opptatt av mat så syns jeg ikke man trenger å eterstrebe lange måltider, med massevis av kos og hygge, men man bør ta hensyn til hva andre i familien ønsker. Jeg vokste opp med en familie som ikke syns smak var så viktig, så lenge det var sunt, noe som førte til at jeg var sykelig mager i oppveksten, og har fått noen kilo for mye i voksen alder, da jeg kunne spise hva jeg ville. En gylden middelvei er fint.

Definitivt. Jeg har blitt flinkere til å lage "ordentlig" mat etter at lillebror ble så lykkelig over en "fra bunnen"-middag engang. Og litt flau.

[Esme]

Veldig enig med glitter.

Men en ting som jeg prøver å være flink med er at belønning ikke skal være alltid i form av noe man spiser. Jeg prøver heller å oppdra sønnen min til at når han skal være snill med seg selv så gjør han noe morsomt i stedet, men jeg strever altså, for det er så lett å glemme seg. Sånn "Å nå har vi vært flinke og stablet masse ved, nå går vi inn og drikker kakao". Og jeg synes det er synd at det skal bli pavlovbetinget det der.

[Teofelia]

Det Glitter sa.

[Anne C]

Heldigvis har jeg en mann som har overtatt matbiten. Han liker å lage mat, og han er god på det. Jeg blir stresset av bare tanke på å lage mat, og kan egentlig ikke fordra hele greia.

[Pia]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Veldig enig med glitter.

Men en ting som jeg prøver å være flink med er at belønning ikke skal være alltid i form av noe man spiser. Jeg prøver heller å oppdra sønnen min til at når han skal være snill med seg selv så gjør han noe morsomt i stedet, men jeg strever altså, for det er så lett å glemme seg. Sånn "Å nå har vi vært flinke og stablet masse ved, nå går vi inn og drikker kakao". Og jeg synes det er synd at det skal bli pavlovbetinget det der.

Jepp. Jeg har nesten gitt opp men. Mat som kos og belønning ligger alt for dypt forankret i meg merker jeg.

[Mjau]

Men trenger det egentlig å være galt å av og til "belønne" med noe godt å spise? Eller å ha fokus på detå kose seg med maten og føle matglede?

Jeg husker så innmari godt de koselige stundene hjemme når vi var små der mamma og pappa disket opp enten med vafler og kakao, eller en hjemmelaget pizza som vi hadde hver lørdag kveld, sammen med litt brus og lørdagstv. Det jeg husker er jo stemningen, og det har overhodet ikke gitt meg noe som helst vanskelig forhold til mat.
Vi kunne ofte ha det sånn at vi lagde oss noe godt etter en lang dag ute feks.

Selv lar jeg heller være å spise om vi ikke har noe jeg har lyst på. SÅ jeg er på en måte avhengig av å kunne kose meg med maten for å nyte. Det betyr ikke at jeg konsekvent ike spiser om vi ikke har noe godt. Men da hiver jeg bare i meg maten og ferdig med det.

Vi mennesker bruker mye tid på å spise, så hvorfor ikke bruke all den tiden på å nyte litt også?

[Vianne Rocher]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jeg ser ikke noe poeng i å spise mat som ikke er god, som bare skal funke. Da lar jeg heller være å spise. Livet er for kort til å kaste bort på dårlige matoplevelser. Jeg er riktignok ikke slik at jeg trenger levende lys, pene servietter og gourmet til hvert eneste måltid, men jeg gidder ikke spise vond mat.

Denne tråden minnet om noe en gammel, skrukkete veggis sa på et av disse Hellstrøm-showene da de skulle pusset opp Vegeta Vertshus: Det skulle ikke være godt, så lenge det var sunt. Det ga meg en litt sånn munkeaktig vibe.

Jeg er hjertens enig med Glitter her jeg, og jeg husker veldig godt han veggisen

Jeg fatter ikke hvordan man orker å spise hvis man bare gjør det fordi man må rent fysilogisk, men ikke har noen glede av det ut over det. Jeg spiser ikke mat jeg ikke liker, eller som ikke smaker noe.
Jeg orker ikke å lage mat fra bunnen på daglig basis som ikke har noe annet formål enn å være sunn. Den skal smake godt og være fristende og vi skal kunne kose oss med maten. En bonus er at den er sunn.

Jeg synes ikke at andre skal etterstrebe å oppnå matglede, man er som man er. Men jeg synes det høres litt trist ut, mat er jo en viktig del av livet, å spise må man jo gjøre flere ganger om dagen. I tillegg er det en veldig sosial greie i min omgangskrets iallefall.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Mjau, her.

Men trenger det egentlig å være galt å av og til "belønne" med noe godt å spise? Eller å ha fokus på detå kose seg med maten og føle matglede?

Ikke av og til nei. Men jeg synes det er viktig at det ikke skal være eneste måte å belønne seg på. Jeg tror ikke jeg har noe problematisk forhold til mat, men får lett såffakilo om jeg i tyngre perioder skal drive og belønne meg selv i form av mat og snop hele tiden. Jeg skulle ønske jeg selv ikke hadde så sterk kobling mellom belønning og mat og derfor så er jeg obs på å prøve å ikke videreføre dette.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Mjau, her.

Men trenger det egentlig å være galt å av og til "belønne" med noe godt å spise? Eller å ha fokus på detå kose seg med maten og føle matglede?

Jeg husker så innmari godt de koselige stundene hjemme når vi var små der mamma og pappa disket opp enten med vafler og kakao, eller en hjemmelaget pizza som vi hadde hver lørdag kveld, sammen med litt brus og lørdagstv. Det jeg husker er jo stemningen, og det har overhodet ikke gitt meg noe som helst vanskelig forhold til mat.
Vi kunne ofte ha det sånn at vi lagde oss noe godt etter en lang dag ute feks.

Vi mennesker bruker mye tid på å spise, så hvorfor ikke bruke all den tiden på å nyte litt også?

Amen!

[Nessie]

Jeg er hverken eller føler jeg.
Jeg er ikke en typisk matnyter, men jeg er ikke sånn som like gjerne kunne ha spist en pille heller.

Men jeg lager ikke alltid fantastisk god mat, det er ikke sånn at all mat som er sunt og bra for oss å få i oss er supergodt. Men det er ofte helt ok. Og så lager vi supergode ting innimellom. Men fæl mat spiser jeg ikke.

Jeg ønsker ro rundt middagesmåltidet, som i grunn ofte er det eneste måltidet vi spiser sammen. Og da synes jeg det er litt godt å kunne prøve gi seg litt tid, tenne lys og skape en god stemning, sånn at det ikke blir bare å hive i seg maten og løpe. Selv om hverdagen også gjør det sånn at det er løsningen av og til.

Det er også greit å bruke mat som belønning noen ganger synes jeg, men ikke alltid. Ikke sånn at når man skal kose seg så skal det alltid innebøre noe mat/godt.

[Hasselnøtt]

For all del, jeg sitter jo ikke her og spiser vond mat. Vi lager selvsagt mat vi liker og som forhåpentligvis smaker bra. Jeg mangler imidlertid det lille ekstra. Jeg abonnerer f.eks på et matblad, som et ledd i å bli mer inspirert, lære litt og utvide reportoaret. Jeg har til dags dato ikke prøvd en eneste av rettene, jeg blar forbi og tenker "næææ ..." ,men liker veldig godt å se på de to sidene med kopper, kar, utstyr og stæsj. Jeg finner bare ikke matinteressen, og kan bli veldig stresset av f.eks å reise på hyttetur med andre familier der vi skal dele på matlaging, eller å ha besøk. Jeg føler rett og slett et forventningspress. (Heldigvis har jeg en mann som lager mat ved de anledningene.)

[Nessie]

Jeg er flinkere i hodet mitt enn i praksis jeg og gitt. Jeg har ei bok som jeg limer inn utklipp fra blader og sånn, oppskrifter jeg synes virker spennende. Men jeg bruker de sjelden. Jeg prøver ofte ut nye ting når jeg har klubb og sånn. For da synes jeg det er litt morsomt å prøve noe nytt, men jeg er ikke så flink i hverdagen.

Jeg er mer glad i å bake enn å lage mat i grunn.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jeg ser ikke noe poeng i å spise mat som ikke er god, som bare skal funke. Da lar jeg heller være å spise. Livet er for kort til å kaste bort på dårlige matopplevelser.

Som ekte hedonist kan jeg bare underskrive det Glitter skriver her.

[Pebbles]

Jeg tenker at dette ikke gjelder bare mat. Jeg synes alle situasjoner i liver blir bedre hvis man gjør ting ordentlig - gjør litt ut av det og ikke bare haster og får ting unna.

Det er litt sånn østens visdom over å ta seg tid til å lage god mat med friske råvarer samt skape felleskapsstemning og nærhet mens man spiser sammen. Vi får absolutt ikke alltid til det, men jeg synes likevel det er viktig. Og guttene våre elsker den felleskapsgreia rundt et måltid. Ingen av dem er særlig opptatt av mat, men de liker situasjonen, nærheten og stemningen.