Å oppdra andres barn

[Tjorven]

Vi har en liten kar som er mye på besøk hos oss. Han stortrives og spør alltid om å få være med hjem til oss. Vi liker å ha ham hos oss også. Han setter pris på snuppas nærvær og er veldig god lekekompis med knerten.

I det siste har han blitt skikkelig husvarm. Tidligere har han vært ekstremt høflig og litt reservert. Han er fremdeles høflig, men slett ikke reservert lenger. Han har nå begynt å foreta seg ting som virkelig ikke er lov hjemme hos oss; herpe lego som snuppa har bygd, hoppe i sofaen, mase om godterier osv. Siden han ikke lenger oppfører seg som "gjest" så har jeg begynt å oppføre meg som "mor". Han får kjeft på lik linje med mine unger (og jeg er nok noe mer høylydt enn mange) og jeg har begynt å korrigere oppførsel.

Det føles veldig rart. Hvordan forholder dere dere til unger som blir såpass husvarme hjemme hos dere?

[tiddelibom]

Barn som er på besøk, må selvsagt følge våre regler.

[Teofelia]

Vi har en liten husgjest som til en hver tid vet akkurat hvordan ting skal være hjemme hos oss. Det synes jeg er helt selvsagt. Nå er husgjesten vår ganske stille og beskjeden av seg, så kjefting er sjelden nødvendig, men hun blir glatt satt til å rydde sammen med Blobben når de har bombet barnerommet, for eksempel.

[Puslingen]

Eg skiller lite på mine og andre sine ungar når dei befinner seg i mitt hus. Men nå høyrer det til sjeldenheten at eg må gi beskjed, for som regel oppfører alle seg fint. Hopping i sofa, mas om godteri osv. hadde nok ført til ein liten prat om kva som er ok og ikkje hos oss.

[Skilpadda]

Jeg korrigerer selvsagt besøkende barn som gjør ting jeg ikke vil gi dem lov til - dersom de skulle ødelegge ting eller hoppe i sofaen, for eksempel. Det skal mye til før jeg irettesetter dem like strengt som jeg gjør min egen, både fordi de er gjester, fordi det ikke er min jobb å oppdra dem, og fordi jeg ikke i samme grad forventer at de skal kjenne til våre regler. Hvis det var snakk om barn som var veldig husvarme/"hjemme" hos oss, ville jeg også bevege meg mer i retning av å oppføre meg som mor overfor dem. (Men det ville fremdeles være en forskjell i det at jeg ikke ville prøve å oppdra dem, med langsiktig perspektiv, jeg ville bare prøve å få dem til å oppføre seg ordentlig hjemme hos oss. Det er en forskjell i fokus der.)

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av SiriP, her.

Hopping i sofa, mas om godteri osv. hadde nok ført til ein liten prat om kva som er ok og ikkje hos oss.

Ja, for det er greit å ta den praten når han tar seg den friheten, ikke sant?

Jeg vet ikke hvilke regler han forholder seg til hjemme, men det er ikke egentlig så relevant siden han befinner seg hos oss.

[løve70]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Ja, for det er greit å ta den praten når han tar seg den friheten, ikke sant?

Jeg vet ikke hvilke regler han forholder seg til hjemme, men det er ikke egentlig så relevant siden han befinner seg hos oss.

Selvsagt må det være greit!

Ditt hus dine regler. Klart det. Det skulle blitt en fin diskusjon du skulle hatt med ultralogiske snuppa om gjesten skulle hatt større frihet enn de som bor der tenker jeg.

[Maya80]

Barn som er på besøk har lik regler som mine egne barn og jeg sier i fra om det til andre barn også. Ødlegge og hoppe i sofaer etc er ikke lov av mine barn hvorfor skal andre barn få lov, og sånne ting er helt greit og si i fra om.

[Maverick]

Jeg oppdrar besøkende barn og ligaen på lekeplassen rett nedenfor verandaen min støtt og stadig. Lekeplassligaen gjør seg gjerne fortjent til et litt høyere stemmevolum enn de innomhus.

[Kula]

Selvsagt er det greit å korrigere barn som er på besøk. Voksne også, om det er skulle være behov for det.

I vårt hus, gjelder våre regler. Om ungene ikke vet det når de kommer, vet de det når de går. Jeg har inntrykk av at de fleste unger som har svingt innom oss i årenes løp har synes det har vært helt greit. Da vet de hva de har å forholde seg til.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Ja, for det er greit å ta den praten når han tar seg den friheten, ikke sant?

Jeg vet ikke hvilke regler han forholder seg til hjemme, men det er ikke egentlig så relevant siden han befinner seg hos oss.

Helt greit. Det er bare bra for barn å oppdage at det er forskjellige regler på forskjellige steder, det øker den sosiale kompetansen deres. Og han kjenner dere og vet at du liker ham, og han ser jo at du sier ifra til dine egne barn også. Barn liker å vite hvor grensene går, så for ham så er det jo mye bedre at du sier hvor de er, sånn at han vet hva han kan gjøre og ikke gjøre og dermed være trygg på at han får komme tilbake senere.

[Che]

"her i huset hopper man ikke i sofaen" "her i huset får man ikke godteri på hverdager" eller noe i stilen der. Jeg synes det har vært mer rart om du ikke har gjort det.

[Nin]

Jeg irettesetter andres unger så lenge de er i mitt hjem, her får de følge mine regler, og mine regler er helt greie regler som finnes i de fleste hjem.
Alikevel har jeg skikkelig problemer med et par unger, de hører ikke, de er frekke og svarer tilbake og min egen unge ser og lærer dårlig oppførsel og prøver seg på det samme. Dette resulterer selvfølgelig i at jeg sjelden orker å ha disse ungene her og det er skikkelig, skikkelig trist da det er ungene til ei god venninne. Jeg er helt rådløs og gir snart opp, og er veldig lei meg for det.

[Mamarazzi]

Vårt hus = våre regler. Det skulle da bare mangle.

[him]

Jeg oppdrar kun nevøen min (i tillegg til barna mine, selvfølgelig! ). Andre barn kan jeg irettesette, innformere og korrigere. For meg ligger det i oppdragerrollen at man forklarer den bakenforliggende tanken, jeg kan kanskje gjøre det i enkelttilfeller hvor det er enkelt. "Det er ikke lov å hoppe i sofaen fordi den kan bli ødelagt", men ikke mer komplekse ting.

Både fordi det tar tid, og fordi at man ikke kan oppdra noen uten å drive med verdioverføring. Jeg kan for eksempel ikke la være å bruke mine tanker om utviklingslæren hvis jeg skal oppdra barn i forhold til å være sammen med dyr. (Men jeg kan godt bare innformere dem om at hamstre sover om dagen uten noe videverdigheter). Og det å drive med verdioverføring til andres barn er ... det er privat ... og jeg ville ha mislikt at andre gjorde det med mine barn.

[Nin]

Ja jeg oppdrar ikke andres barn, har mer enn nok med mine egne. Men irettesetter gjør jeg, i den grad at jeg sier ifra når ting som ikke er lov i vårt hjem ikke blir etterfulgt.

[Puslingen]

Det er vel kanskje feil å bruka ordet oppdra i denne diskusjonen, ein opplyser og irrettesetter vel heller. Eg oppdrar ikkje naboens ungar, men eg irrettesetter i forhold til våre husregler, og forklarer kva som er ok og ikkje. Oppdra ungane får dei gjera sjølv.

[goldnugget]

Jeg sier ifra til barna som er på besøk. Gutten som oppmuntret sønnen min til å lyve og snike seg bak ryggen min fikk virkelig så øra flagret ellers er det mest at de blir for høylytte. De er stort sett ganske så greie

[Go\jenta]

Jeg oppdrar ikke andres barn, men krever at de oppfører seg slik våre barn må overholde regler i vårt hus.