Myten om den kule mor

[Dronningen]

Spennende perspektiv på det å være mor i dag.

"Der forrige generasjons mor måtte kjempe for å få være noe mer enn bare god, må dagens mamma kjempe for det å få være god"

Kronikk av Guri Vindegg:

http://www.psykologtidsskriftet.no/i...9168&a=4&sok=1

[Tallulah]

Hm. Jeg synd i grunn ikke artikkelen var særlig god, og kjenner i grunn ikke helt igjen bildet hun maner frem.

[Dronningen]

Mens jeg likte den veldig godt, og syntes hun satt fingeren på noe vesentlig - fra mitt ståsted i alle fall. Alt handler ikke bare om roller.

"Men dagens mødre er ikke oppdratt til at dette med andre-orientering, varhet og følsomhet er positive egenskaper. Det har snarere blitt fremstilt som en uønsket passivitet, påført utenfra av tradisjonelle kjønnsroller, til hinder for lønnstrinn og for å bli tatt på alvor."

Kvinner og menn er like i dagens samfunn. I alle fall vil man tro det. De som tror eller føler det annerledes blir litt uglesett. I frykten av å ikke bli likestilt nok, så skal det ikke være en forskjell.
Men kanskje noe ikke er likt.

[Pelle]

Sitat:

Når barnet kommer, er fokuset på separasjon fra første stund, det advares mot å sove i samme seng eller å amme barnet i søvn, fordi det kan gjøre barnet for avhengig av deg. Med lett hjerte skal du ut i jobb når barnet er seks måneder (moderne par deler likt), og med samme letthet skal du sende barnet i barnehage når det er ett år. Barnet kommer til å gråte en del, men de er så tilpasningsdyktige. Hvis du er rolig, så blir de det. Du skal ikke være god, du skal være kul.

Ok. Jeg gjorde de tingene hun her skriver. Mener hun at jeg ikke er en god mor? Kul er jeg definitivt ikke, ihvertfall! Jeg synes dette var en skikkelig sutreartikkel. Kjenner meg heller ikke igjen i innledningen der hun på en almenngyldig måte beskriver tidsperspektivet i en barselspermisjon.

Sitat:

Det er som om mennesker fra tradisjonelle kulturer er mer på plass i seg selv. Det kan være traumer, og det kan være undertrykkende tradisjoner, men stort sett er det en grunnleggende trygghet der, en fasthet i strukturen. Kanskje er de ikke så dumme disse innvandrerkvinnene, de som vi ynder å kalle undertrykte, som prioriterer omsorg for barna når de er små.

OK? En smule generaliserende, kanskje?

[Dronningen]

Man skal distansere seg. Det er vel noe av poenget. Legge bort en del følelser. For noen er det ok. For noen er det vanskelig.

[Pelle]

Skal? Hvem sier man skal noe som helst?

[Tallulah]

I avsnittet om "å legge skylden på mor" syns jeg hun resonnerer rart. At ikke alt ansvar for at barn sliter ikke lenger legges på mor er ikke det samme som at ingenting av det mor gjør har påvirkning, men at også andre omsorgspersoner og årsaker har det.

Jeg lurer også på hvordan hun ser på at det er mer barnemishandling i enkelte innvandrermiljøer opp mot hennes påstand at de viser mer omsorg for barna sine. Hun er skrekkelig unyansert.

[Bille]

Jeg kjenner meg ikke igjen i det hele tatt. Jeg har aldri følt meg påprakket å skulle være uberørt eller kul mor. Jeg er definitivt ikke uberørt og er ikke redd for å vise det. Jeg har inntrykk av at dette gjelder det fleste i min bekjentskapskrets.

[Bokormen]

Jeg kjenner meg ikke igjen i det hele tatt. Snarere tvert imot, her vi bor er det heller slik at mange fortsatt bruker pappas permisjonsuker til å bygge garasje, og "mor vet nå som regel best " er ikke uvanlig å høre. ( er ikke myntet på deg, Dronningen, snarere på dustemødre i barnehagen til minsten. )

Jevnt over har jeg inntrykk av at de fleste i langt større grad enn før vektlegger nettopp følelser, at barn også skal høres og så videre?

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Skal? Hvem sier man skal noe som helst?

De råd helsestasjoner bygger på er en ting, forventninger fra samfunnet, permisjonspolitikk, problematisering av at kvinner jobber deltid, et.c.

Noe av det hun skriver er så klart vel generalisert, men jeg opplevde det som interessant. Antagelig fordi jeg er veldig følsom selv, men gjennom tre barn har måttet jobbe meg fram til en erkjennelse om hvordan f.eks. det å få baby påvirket meg, hva som skilte meg og mannen på dette, hvordan vi som foreldre bringer ulike verdier på ulik måte inn i familen, og hvem jeg egentlig vil/kan være i dette livet som tikker avgårde.

[Tallulah]

Jeg syns det er et kjempefokus på at man skal være gode foreldre, jeg. At det bare er mor som viser god nok omsorg syns jeg det er helt ok å komme litt vekk i fra. Jeg har aldri fått råd om å ikke samsove, for øvrig.

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

De råd helsestasjoner bygger på er en ting, forventninger fra samfunnet, permisjonspolitikk, problematisering av at kvinner jobber deltid, et.c.

Men hvor ståpr det at man distansere seg og legge vekk følelser?

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Men hvor ståpr det at man distansere seg og legge vekk følelser?

Man skal ikke føle ting som vanskelig. Eller man kan føle det, men ikke bry seg om det. Ikke gi etter.

[Tallulah]

Du gjentar og gjentar dette, men det var ikke det det ble spurt om. Hvor står denne "sannheten"?

[vixen]

Skjønte egentlig ikke helt hva hun ville med denne artikkelen. Kjenner meg ikke igjen i artikkelen i det hele tatt. "Kravene til dagens mødre går snarere ut på å ta vare på seg selv, ta vare på forholdet, ta vare på karrieren og pensjonspoengene. Er det noe som er et påtrengende krav, så er det snarere dette: vær uberørt"

Blir litt provosert kjenner jeg. Betyr det at dersom man er opptatt av egen økonomi og fremtid så går det utover barna? Da gir man liksom mindre omsorg? Synseri og generalisering syntes jeg preget artikkelen.

(Ser eksempler hver uke på damer som sliter big time med å være den omsorgspersonen de ønsker for sine barn og barnebarn nettopp fordi de IKKE har tenkt på sine pensjonspoeng.)

[Dronningen]

Beklager, jeg tolket bare artikkelen jeg. Med distanse mener jeg det forfatteren skriver om å være uberørt og det med seperasjon.

Er det noe som er et påtrengende krav, så er det snarere dette: vær uberørt. Det begynner under svangerskapet, med mantraet «graviditet er ingen sykdom», og oppfordringer om ikke å bli kjedelig, selv om du blir mamma. Når barnet kommer, er fokuset på separasjon fra første stund, det advares mot å sove i samme seng eller å amme barnet i søvn, fordi det kan gjøre barnet for avhengig av deg. Med lett hjerte skal du ut i jobb når barnet er seks måneder (moderne par deler likt), og med samme letthet skal du sende barnet i barnehage når det er ett år. Barnet kommer til å gråte en del, men de er så tilpasningsdyktige. Hvis du er rolig, så blir de det.

Jeg opplever forøvrig ikke kronikken som kritikk av de som klarer dette fint, og ikke har noen nevneverdige problemer med dette. Men mer aksept for at ikke alle opplever dette like enkelt, og at noen føler at andre måter (kanskje tradisjonelle måter) er mer riktig for dem - og at det burde være ok, alle praktiske/samfunnsmessige faktorer til tross. At det for noen handler om noe annet.

[Tallulah]

Jeg skjønner selvsagt hva hun skriver, jeg er bare ikke enig. Siden du tydeligvis er det, hadde jeg håpet at du kunne komme med noen eksempler på det, ikke bare gjenta artikkelen.

Jeg har ikke møtt noen av de følelsesmessige kravene hun nevner.

[Polyanna]

Så merkelig.

Jeg syns det som høres rundtforbi er ENTEN de gammeldagse "mor vet best! Dette har ikke menn greie på! Han kan bygge terassen mens barnet starter i barnehagen, når de nå på død og liv prakker på oss denne pappapermen!" ELLER den urbane "mor og far investerer masse tid og omsorg i ungene, har dem med overalt, samsover, leser Jesper Juul, bruker bæresjal, dømmer skrikekurer nord og ned, er entusiastisk med på alt av aktiviteter og bruker enormt mye tid og krefter på å tenke på, bekymre seg over, følge opp og være med ungene sine".


Har damen kanskje vært i Amerika?

[Polyanna]

Og hvor kreves det at man skal overse barnas behov? Det har jeg virkelig ikke sett noe sted. Jg vet at noen helsesøstre pusher skrikekurer, men det er da helst de gamle, er det ikke?



Det jeg syns beskrivelsen passer best på er morsgjerningen til Betty Draper. Altså 60-tallshusmoren som sendte ungene ut for å leke så hun kunne vaske hus, røyke og sladre i fred, som håndhevde "barn skal sees men ikke høres", og garantert gjennomførte skrikekurer.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg skjønner selvsagt hva hun skriver, jeg er bare ikke enig. Siden du tydeligvis er det, hadde jeg håpet at du kunne komme med noen eksempler på det, ikke bare gjenta artikkelen.

Jeg har ikke møtt noen av de følelsesmessige kravene hun nevner.

Jeg er nok bare typen som følger følelsene veldig. Ønsker ikke å være mer personlig.