"Uten grenser" - grensesprengende eller freak show?

[Polyanna]

Det har kommet opp en debatt om dette tv-programmet nå, og jeg lurte på hva dere mener?

http://www.aftenposten.no/meninger/V...l#.TzapH6N5mSM

Da programmet ble lansert, så tenkte jeg også "freak show", faktisk, men i de episodene jeg har sett, så syns jeg slett ikke det er det det er. Jeg skal innrømme at jeg i begynnelsen syntest det var vanskelig å se forbi det "freakete". Ingen armer, ingen bein. Ristingen. Dvergen. Jeg har nok også generelt en tendens til å se tydelige fysiske kjennetegn veldig tydelig (hudfarge, størrelse, hår), kanskje fordi jeg ikke klarer å skille ansiktstrekk så godt.

Men når jeg fikk fordøyd den delen, så syns jeg programmet var fint, varmt og respektfullt laget. Og jeg syns alltid det er inspirerende å se at folk tar ut krefter helt fra kjelleren, og klare noe de og andre trodde var umulig. Jeg syns det er nettopp det programmet viser, ikke det "freakete"

Og jeg skjønner rett og slett ikke argumentene til damen i lenken, kjenner jeg.

[Minerva]

Jeg synes heller ikke programmet er freakshow. Overhodet ikke.

Jeg har hørt av venninner at de ikke klarer å se programmet fordi de synes at deltagerene blir pushet for hardt. Mange av disse har enorme utfordringer de løser hver dag og de mestrer hverdagen så flott allerede, de trenger kanskje ikke å bevise noe mer.

Jeg synes det får bli opp til hver enkelt deltager. Men kanskje er det sant at programmet hadde passet bedre for mennesker som virkelig hadde trengt ett dytt bak? Han den kortvokste i årets program f.eks., som selv sa at han ofte gir opp mye av det han foretar seg. Ikke en som har tatt gull i handicap OL og som allerede er en fighter.

[Pelle]

For meg blir det som 71 grader nord. De har meldt seg på, de har sterk vilje.

[Nessie]

Jeg synes ikke det er et freakshow. Jeg synes det gir oss et bilde av hvor sterke og selvstendige folk kan være, til tross for funksjonshemminger. Og det tror jeg er viktig, for oss alle. Og så er det viktig å vite at alle er forskjellige, sånn at det ikke blir sånn at alle som er i rullestol nå liksom skal kunne dra på fjelltur

Men som han Monsen sa på tv i går, det kommer folk i rullestol bort til han og sier de merker en forskjell, nettopp fordi mange nå, etter programmet, snakker til de som sitter i rullestolen, ikke den som evt kjører den.

For min egen del er det et spark bak. Rett og slett.

[Susse]

Dette var en fantastisk flott serie rett og slett. Både for min egen og for de eldste ungene mine sin del hadde vi godt av å se at enkelte klarer å se muligheter der vi ser begrensninger. Vi snakket masse rundt programmene og ungene har lært om ulike handikap og utfordringer. Jeg har enorm respekt for de menneskene som var med på programmet !

[m^2]

Jeg er litt sånn på gjerdet ift det faktisk.
Jeg ser jo det med å synliggjøre, normalisere, inkludere veldig godt. Sånn sett blir vel kanskje Ingen Grenser "de funksjonshemmedes 78 grader nord" å en måte.
Samtidig skulle jeg ønske det ikke måtte være så forbaska oppdelt i båser. Enten er man 78 grader nord, eller så er man Ingen Grenser - satt på spissen.

Jeg skulle så inderlig gjerne sett dem i ett og samme tv-program. Så annerledesheten ikke skulle være poenget med tv-programmet, men det å utfordre egne grenser - uansett forutsetninger. Så kunne heller de som var mer funksjonsfriske få utdelt "handikap" og utfordringer på andre måter.

[Bokormen]

Jeg synes det er et flott program. Men jeg lurer av og til på om det kan slå ut litt begge veier mth til forventninger? "Hvorfor sitter alltid naboen som bruker rullestol så mye inne, han burde da klare masse selv?"

På jobben min har vi faktisk merket effekten av "Tangerudbakken" litt på den måten, at "slike mennesker" er stort sett enkle, blide, morsomme og kan tas med på alt som skjer.

[jane]

Jeg skjønner ikke hvordan man kan kalle et slikt program for freakshow.

[MegaMie]

Jeg har sett begge sesongene og liker serien veldig godt. For meg er det en serie om turglede, pågangsmot og samarbeid, den inspirerer meg og gjør meg først og fremst glad. Men jeg blir også litt trist når noen deltakere forteller om ensomhet og utfordringer i hverdagen. I år synes jeg Kari hadde en veldig sårhet i seg selv om hun var beintøff og jeg har tenkt mye på henne i ettertid, hvor vanskelig det må være å ha ufrivillige spasmer og bevegelser.