Er du en planlegger?

[Pastill]

Jeg er alenemor og har ikke så mye alenetid, derfor liker jeg å unytte den tiden jeg har. Treffe venner og finne på ting på kveldene som jeg ikke kan ellers.

Men så er det en del venner da som bare sier "vi tar det som det kommer, vi får se.. " osv. Jeg blir litt oppgitt siden dette er mennesker jeg liker og vil treffe, men jeg gidder ikke sette av tid til "kanskje-avtaler". Så når jeg "maser" litt i forveien (gjerne dagen før) om de kan eller ikke, så føler jeg meg som en pest og en plage.

Er dette en vanlig forskjell mellom folk med barn og folk uten, eller er det en mennesketype som bare er sånn?

[Sitron]

Jeg liker ikke å planlegge, men er skvist inn en planleggerrolle fordi jeg har barn. Det suger å ikke lenger kunne være impulsiv.

[Pastill]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg liker ikke å planlegge, men er skvist inn en planleggerrolle fordi jeg har barn. Det suger å ikke lenger kunne være impulsiv.

Er helt enig, men er det virkelig vanlig å tro at man setter av en hel helg til å kanskje treffes?
Jeg tror ikke jeg var så ille selv da jeg var ung, singel og barnløs.

Jeg har lurt litt på om jeg nedprioriteres, at det kan være at det ligger der... men det er faktisk mest gutter jeg har dette problemet med. Kanskje det er en mannegreie?

[Pepper Lemon]

Jeg er slik som sier at jeg kanskje kan finne på noe. Det er flere grunner til det, blant annet så er småbarnslivet så uforutsigbart at jeg aldri føler jeg kan spikre noe. Derfor liker jeg å ta det som det kommer. Dessuten så er det vel også slik at det sjelden er særlig farlig for meg om en avtale avlyses. Jeg er ikke alene om omsorgen, og har derfor lett for å kunne stikke ut en kveld når jeg vil. Blir det avlyst på en onsdag så kan jeg alltids ta det igjen torsdag, om du skjønner. Det er nok slitsomt å forholde seg til, men det er også litt slitsomt å forholde seg til andre som må planlegge og avtale alt langt frem i tid, og som blir sure av avlysninger.

[Pastill]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Jeg er slik som sier at jeg kanskje kan finne på noe. Det er flere grunner til det, blant annet så er småbarnslivet så uforutsigbart at jeg aldri føler jeg kan spikre noe. Derfor liker jeg å ta det som det kommer. Dessuten så er det vel også slik at det sjelden er særlig farlig for meg om en avtale avlyses. Jeg er ikke alene om omsorgen, og har derfor lett for å kunne stikke ut en kveld når jeg vil. Blir det avlyst på en onsdag så kan jeg alltids ta det igjen torsdag, om du skjønner. Det er nok slitsomt å forholde seg til, men det er også litt slitsomt å forholde seg til andre som må planlegge og avtale alt langt frem i tid, og som blir sure av avlysninger.

Jeg blir ikke sur om noen avlyser. Ikke så lenge det er en god grunn.

[kisha]

Jeg er kalender og listefreak. Jeg må ha full kontroll over tid og økonomi.

[Kirsebær]

Jeg er også plasert inn i planleggerrollen fordi jeg har familie. Jeg er egenltig veldig impulsiv av natur. Og jeg savner det.

Som mor er jeg listeskriver, planlegger og 'full kontroll-aktig'

[Miss Norway]

Jeg elsker å planlegge og organisere. Men å FØLGE OPP denne planleggingen derimot... det er jo forpliktende det!

[amor]

Jo. For å drifte en familie som består av 7 personer, så er det helt nødvendig med planlegging. Jeg er veldig strukturert og dette hjelper meg mange ganger. Av og til skulle det ha vært nydelig å slippe, men det går ikke. Det er så mye gjøren og laden og huske på at det ikke nytter

[Zip]

Jeg har alltid vært en planlegger

[Hyacinth]

Jeg er som menneske en planlegger av de store og setter pris på struktur og oversikt. Men i motsetning til mange av dere øver jeg meg i å bli mer impulsiv. Det vil si; impulsiv kan jeg godt være, men jeg øver meg i å IKKE ha planer hele tiden og ta ting som det kommer. Jeg vil bli flinkere til IKKE å ha planer.

Når det er sagt, skjønner jeg problemet ditt.

[SpetakkelRandi]

jeg elsker å planlegge, men sjelden blir det noe av planene mine... hehe. Men jeg liker å planlegge dagene mine og vite hva jeg skal gjøre den dagen osv. Det er jo litt kjekt når man har barn.. Men det er greit å være litt inpulsiv av og til også.. Jeg er enig i at hvis man skal finne på noe så får man avtale litt hvertfall. hvilken dag hvertfall. og ikke bare si kanskje. tid og sånn kan man ta etterhvert.

[Selma]

Opprinnelig lagt inn av Kristin, her.

Jeg er som menneske en planlegger av de store og setter pris på struktur og oversikt. Men i motsetning til mange av dere øver jeg meg i å bli mer impulsiv. Det vil si; impulsiv kan jeg godt være, men jeg øver meg i å IKKE ha planer hele tiden og ta ting som det kommer. Jeg vil bli flinkere til IKKE å ha planer.

Når det er sagt, skjønner jeg problemet ditt.

Samme her - peker på tittelen min...... Jeg er familiens finansminister, administrasjonsminister og personalsjef i følge mannen

[safran]

Jeg er en planlegger. Helt klart.

[Nessie]

Jeg liker å planlegge .
Det har jeg alltid gjort. Planlegge og organisere, så jeg er liksom alltid den som havner i fronten når det gjelder planlegging av fester, arragementer og utdrikkingslag etc..

Men jeg kan godt være implsiv også, og hiver meg gjerne med på kafè med venner en kveld om jeg får tekstmelding og har mulighet.

Men ferie og sånn liker jeg å planlegge. Jeg liker å vite hva jeg skal og hva jeg får. Men jeg synes ikke nødvendigvis det å ha planlegge trenger å være en motsetning til impulsivitet. Man kan godt klare begge deler?

Har heller ingen faste påskeplaner i år. Tar det litt som det kommer. Men prøver å planlegge sommeren .

[Blå]

Jeg er definitivt en planlegger. Selv før jeg fikk barn foretrakk jeg å ha planer for hva jeg skulle gjøre. Jeg er ikke så veldig flink til å ta ting på impuls, kanskje fordi jeg ikke får tid til å glede meg til det og da har jeg også mindre glede av det.

[Go\jenta]

Jeg er en planlegger, men er åpen for impulsive forslag også!

[nolo]

Jeg kan være begge deler. Av og til er det befriende å kunne ta ting på sparket. Men som småbarnsmor med mann som ønsker å kunne være både planlagt og impulsiv, er det klart at det meste må planlegges. Og det er som oftest greit, for som Blå sier; da får en tid til å glede seg.

Jeg syns det er greit at noen har vanskelig for å planlegge, men har man først laget en avtale så bør det være tungtveiende grunner for å bryte den. Den/de du har avtalt med har jo ryddet plass i sin kalender, og kanskje sagt nei til andre ting for å holde en avtale. Jeg syns heller ikke det er greit ville holde alle muligheter åpne frem til siste sekund, da er det skværere å takke nei i utgangspunktet. Ingen liker å være reserveløsning.

[Michelle]

Opprinnelig lagt inn av guniss, her.

Jeg liker å planlegge .
Det har jeg alltid gjort. Planlegge og organisere, så jeg er liksom alltid den som havner i fronten når det gjelder planlegging av fester, arragementer og utdrikkingslag etc..

Men jeg kan godt være implsiv også, og hiver meg gjerne med på kafè med venner en kveld om jeg får tekstmelding og har mulighet.

Men ferie og sånn liker jeg å planlegge. Jeg liker å vite hva jeg skal og hva jeg får. Men jeg synes ikke nødvendigvis det å ha planlegge trenger å være en motsetning til impulsivitet. Man kan godt klare begge deler?

Har heller ingen faste påskeplaner i år. Tar det litt som det kommer. Men prøver å planlegge sommeren .

Kjenner meg svært godt igjen her. Må ellers ha orden i ting rundt meg for å trives.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Pastill, her.

Er dette en vanlig forskjell mellom folk med barn og folk uten, eller er det en mennesketype som bare er sånn?

Jeg har alltid trodd at det var en slik pre- og post-barn greie, men nå har jeg møtt på noen impulsive foreldre også. Selv synes jeg det er veldig dumt. Det er som du sier: Jeg orker ikke å sette av ei hel helg på noen som er kjempehyggelig (men som kanskje ikke kommer), når jeg kan handle, ha alenetid, være i svømmehallen, gå på kino med mannen eller en venninne (som holder avtaler) etc.

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Jeg er slik som sier at jeg kanskje kan finne på noe. Det er flere grunner til det, blant annet så er småbarnslivet så uforutsigbart at jeg aldri føler jeg kan spikre noe.

Nå vet ikke jeg hvor små barn du har. Når man har en baby og fullammer (som jeg gjorde) blir man veldig bundet, men nå er eldste jenta mi nesten 3 og det er ikke så lenge uforutsigbart lengre. Jeg synes også det er greit å sette forbehold når jeg avtaler noe. Feks si at mannen min må kanskje jobbe, og hvis det skjer må jeg avlyse.