Lykke

[TwinFusion]

Det er noe jeg tenker mye på for tiden. Jeg er ikke spesielt lykkelig kjenner jeg, og jeg prøver å gjøre noe med det. Men det er neimen ikke lett!

Hva gjør deg lykkelig?
Hva kan man gjøre for å bli mer lykkelig?

[Nyx]

Jeg tror at vi i stor grad saboterer vår egen mulighet til lykke ved å jage etter lykken. Det er et symptom på vår tid, tror jeg.
Vi har indirekte blitt fortalt at lykken er det viktigste i livet. Tenk bare på hva foreldre sier til barn. "Det er ikke så nøye hva du utdanner deg til, bare du blir lykkelig med det!" "Det spiller ingen rolle hvem du forelsker deg i, bare du blir lykkelig!" "Det spiller ingen rolle [fyll inn nesten hva som helst] bare du blir lykkelig!"
På den måten tror jeg at det å være lykkelig er noe som har fått så stor viktighet at det står i veien for seg selv. Mange av oss klarer ikke å kjenne seg lykkelige fordi vi tror at lykke skal være noe konstant, noe livsomveltende. Når lykken egentlig er evnen til å trives med det man har og være fornøyd med det. Lykke er ikke en konstant, det er ikke noe man blir og så fortsetter å være. Det er små øyeblikk. Men vi er så opptatt av å lete etter den, av at det skal være en konstant, noe man må oppnå, at øyeblikkene går oss hus forbi.

[vixen]

Mor til en kompis snakket om dette med lykke i en tale til sin sønn på bryllupet. Hun snakket om at lykken hadde opptrådd som små øyeblikk i livet hennes og ikke som en varig tilstand. Og at når han ble lagt på brystet hennes etter fødselen var et sånt glimt av lykke. Synes Nyx sier det fint.

Så gjelder det å evne å ta vare på de gyldne øyeblikkene og spare de til tyngre dager. Men er det sånn at du jevnt over er misfornøyd med livet du lever så bør du begynne å finne ut hva du kan forandre på. Kanskje er det ikke så store forandringer som skal til? Jeg vet at f.eks dårlig råd kan gjøre meg i dårlig humør og deppa på en måte som påvirker resten av livet. Det samme om jeg er skikkelig stressa eller misfornøyd med jobb. Det påvirker igjen familiedynamikken som igjen påvirker generelt humør. Om jeg ikke har noe alenetid eller finner på noe sosialt så trekker det også meg ned. Jeg er avhengig av en viss balanse mellom faktorer i livet mitt for at ting skal fungere fint.

[TwinFusion]

Opprinnelig lagt inn av Nyx, her.

Jeg tror at vi i stor grad saboterer vår egen mulighet til lykke ved å jage etter lykken. Det er et symptom på vår tid, tror jeg.
Vi har indirekte blitt fortalt at lykken er det viktigste i livet. Tenk bare på hva foreldre sier til barn. "Det er ikke så nøye hva du utdanner deg til, bare du blir lykkelig med det!" "Det spiller ingen rolle hvem du forelsker deg i, bare du blir lykkelig!" "Det spiller ingen rolle [fyll inn nesten hva som helst] bare du blir lykkelig!"
På den måten tror jeg at det å være lykkelig er noe som har fått så stor viktighet at det står i veien for seg selv. Mange av oss klarer ikke å kjenne seg lykkelige fordi vi tror at lykke skal være noe konstant, noe livsomveltende. Når lykken egentlig er evnen til å trives med det man har og være fornøyd med det. Lykke er ikke en konstant, det er ikke noe man blir og så fortsetter å være. Det er små øyeblikk. Men vi er så opptatt av å lete etter den, av at det skal være en konstant, noe man må oppnå, at øyeblikkene går oss hus forbi.

Du har nok rett i det du sier her ja.
Selv er jeg litt sånn at jeg alltid leter etter noe bedre. Når jeg bare oppnår ditt eller datt da blir jeg lykkelig lissom. Men jeg vet jo egentlig at det fungerer ikke sånn.
Vi flyttet veldig mye da jeg var barn, og jeg lurer på om det har gjort meg litt rotløs og gitt meg denne "gresset er grønnere" tankegangen...?

Opprinnelig lagt inn av vixen, her.

Mor til en kompis snakket om dette med lykke i en tale til sin sønn på bryllupet. Hun snakket om at lykken hadde opptrådd som små øyeblikk i livet hennes og ikke som en varig tilstand. Og at når han ble lagt på brystet hennes etter fødselen var et sånt glimt av lykke. Synes Nyx sier det fint.

Så gjelder det å evne å ta vare på de gyldne øyeblikkene og spare de til tyngre dager. Men er det sånn at du jevnt over er misfornøyd med livet du lever så bør du begynne å finne ut hva du kan forandre på. Kanskje er det ikke så store forandringer som skal til? Jeg vet at f.eks dårlig råd kan gjøre meg i dårlig humør og deppa på en måte som påvirker resten av livet. Det samme om jeg er skikkelig stressa eller misfornøyd med jobb. Det påvirker igjen familiedynamikken som igjen påvirker generelt humør. Om jeg ikke har noe alenetid eller finner på noe sosialt så trekker det også meg ned. Jeg er avhengig av en viss balanse mellom faktorer i livet mitt for at ting skal fungere fint.

Jeg er jevnt over misfornøyd, og da hjelper ikke de små øyeblikkene så mye. Vanskelig å se dem er det og...
Desverre er jeg nokså fastlåst for øyeblikket, og det er ikke mye jeg kan endre på, men noe må det jo være.

[Skremmern]

Jeg er aller lykkeligst når jeg sitter og knuger babyen inntil meg.

[Input]

Jeg synes Nyx sier det veldig fint, samtidig som jeg mener at en viktig del av det er å akseptere det man har og ikke har, inkl. fortiden.

[Nip]

Opprinnelig lagt inn av Nyx, her.

Jeg tror at vi i stor grad saboterer vår egen mulighet til lykke ved å jage etter lykken. Det er et symptom på vår tid, tror jeg.
Vi har indirekte blitt fortalt at lykken er det viktigste i livet. Tenk bare på hva foreldre sier til barn. "Det er ikke så nøye hva du utdanner deg til, bare du blir lykkelig med det!" "Det spiller ingen rolle hvem du forelsker deg i, bare du blir lykkelig!" "Det spiller ingen rolle [fyll inn nesten hva som helst] bare du blir lykkelig!"
På den måten tror jeg at det å være lykkelig er noe som har fått så stor viktighet at det står i veien for seg selv. Mange av oss klarer ikke å kjenne seg lykkelige fordi vi tror at lykke skal være noe konstant, noe livsomveltende. Når lykken egentlig er evnen til å trives med det man har og være fornøyd med det. Lykke er ikke en konstant, det er ikke noe man blir og så fortsetter å være. Det er små øyeblikk. Men vi er så opptatt av å lete etter den, av at det skal være en konstant, noe man må oppnå, at øyeblikkene går oss hus forbi.

Fint innlegg.

Jeg har nok vanskeligheter med å slå meg til ro med at dette er nok, dette er bra og fint og jeg trenger ikke søke noe mer, men alikevel så gjør jeg alltid det.

Samtidig etter 10 år med sykdom er jeg nok overlykkelig over hverdagslige ting som jeg ikke har klart eller ikke har klart å kose meg med pga sykdom.

men jeg klarer nok ikke å tenke at "NÅ er jeg lykkelig" og kanskje det ikke er så viktig heller og jeg burde fokusere på at det jeg har er bra

[Retz]

Jeg opplever flere lykkeblaff i løpet av en dag, men den grunnleggende følelsen er mer tilfredshet. Lykkefølelsen knyttes til situasjoner og er mer intens. Tilfredshet opplever jeg som en harmonisk ro, en slags stille glede over at livet mitt er som det er.

Små blaff av lykke dukker opp når jeg finner et nytt strikkemønster, det første steget ut i terrenget fra veien, kaffen og nista som nytes ute, i flytsonen under langløping, når vindalooen kommer på bordet på den indiske stamrestauranten, når familien er samlet og vi sitter rundt bordet og ler av de samme dumme tingene vi alltid har gjort, når jeg får garnpakke i posten, når jeg oppdager en ny serie eller nytt program om høydeklatring eller sykkelsport, når jeg står ned en litt (for meg) utfordrende bakke på ski, når det etter timer med fyring endelig blir varmt på hytta, når jeg legger meg og kjenner at jeg er totalt smertefri, når marsvina pludrer og står på to foran buråpninga, når jeg sykler i skogen, når doen ikke er for langt unna teltet mitt på trekking osv osv.

Større blaff eksploderer når favorittene vinner sykkelritt eller etapper, når fisken napper, når jeg når toppen av et fjell, når jeg perser på løpinga, når jeg drar ut på tur til nye steder, lekre, små frukt- eller bærterter med vaniljefyll, når det skjer noe flott i livene til uingene/mann, å stå langs veikanten og drikke vin under sykkelritt osv osv.

Jeg har aldri aktivt forsøkt å finne lykke eller tilfredshet, og det har vært en del sorg og tunge stunder i livet mitt som i de fleste andres. Det som veier tyngst når det gjelder å gjenkjenne disse små øyeblikkene av lykke, tror jeg må være at jeg har en god evne til å leve i - og nyte - nuet. Ikke hele tida, og ikke alltid, men jeg stopper ofte opp mentalt og kjenner at "åh, dette er bare så bra!" Å være optimistik og realistisk av natur gir heller ikke et dårlig fundament. Hvordan man generelt forholder seg til andre mennesker, om man har et ok selvbilde, om man klarer å vise hvem man er uten frykt for at andre skal mislike en, og prøver å holde fast på mest mulig av det som er lystbetont, alt dette er også med på å bestemme i hvilken grad vi evner å oppleve lykke. Det vil alltid være kjedelige ting vi må gjøre, plikter som oser av ulyst og mennesker vi må omgår som suger energi, men det gjelder å skape sin egen balanse og la det som gir, stimulerer og gjerne får oss til å hvine av fryd ha et overtak. Da får man energi og orker kanskje å gjøre noe med de områdene hvor mistrivselen råder.

[Røverdatter]

Jeg har et par-tre år bak meg der jeg ikke har vært spesielt fornøyd. Mye av grunnen er nok at jeg har hatt lite egentid. Jeg har det fint når jeg får tid til å pusle litt med mine egne ting iblant. Blir det for lite av det så synker humøret. Akkurat nå, hvis jeg ikke hadde hatt PMS ( ), er jeg, om ikke lykkelig, så godt fornøyd med tilværelsen og da kommer de små stundene med lykkefølelse ganske ofte. Jeg har vel innsett at jeg må jobbe for de stundene selv, og at min sinnstemning ofte smitter over på andre.

[Marit K]

Jeg har hatt en oppvekst som har vært preget av svært lite lykke, men det har jeg lært mye av tror jeg. Jeg jakter ikke lengre på lykke i det jeg ikke har, men finner den i små drypp i det som er her og nå. Lykke kan for eksempel være i en kosestund i sofaen med størst og mellomst, eller når minst holder meg i hånda når han skal sove. Det kan være når vi alle sammen sitter rundt bordet en lørdag morgen, og spiser varme rundstykker, og snakker om løst og fast. Det kan være en halvtime for meg selv, med ett strikketøy og en kopp te, eller det å få ligge lenge i sengen en søndag morgen og høre lyden av barnelatter fra etasjen under. Lykke kan kan være så mye, men jeg tror man ødelegger for seg selv dersom man alltid søker det man ikke har/ det man ikke kan få.

[Ine]

For meg er ikke lykke en konstant følelse jeg har, men jeg kan kjenne lykke i små drypp. Tilfredshet med livet og tilværeslen, derimot, er noe jeg er glad for at jeg er det meste av tiden.

Lykke for meg opplever jeg kanskje når jeg er i en flyt-sone. Når jeg opplever at livet gir mening, at det virkelig er godt å leve. Dette kan jeg oppleve etter/under besøk av venner, når jeg og samboeren tar oss tid til å bare være uten å gjøre så mye, å gå en tur i fin natur, oppleve at kroppen virker under en fin skitur, se en fin kunstutstilling etc.

Og så er det viktig å ha balanse i livet. Ikke for stresset, ikke for lat, ikke for dårlig økonomi osv.

[Dronningen]

Lykke er for meg fravær av misnøye. Misnøye kommer når jeg

- føler jeg ikke gjør det bra nok på jobb
- dårlig råd
- ikke føler jeg er bra nok mamma
- rot og kaos hjemme
- hendelser som er vanskelige/urettferdige/kjipe

Ergo prøver jeg så godt jeg kan å gjøre ting så godt jeg kan/klarer. Fravær av misnøye gjør meg mer tilfreds. Ikke overstrømmende glad nødvendigvis, men ingen grunn til å klage.

Stor glede opplever jeg ikke så ofte, men som regel er det knyttet til hendelser med ungene i ny og ne.

[Lhi-My]

Jeg har hele tiden tenkt at jeg må være tilfreds med livet mitt slik det er og ikke hele tiden hige etter noe bedre. Dette er nok noe jeg har fått med meg i arv fra min litt overkloke bestemor. Det er en god lærdom i prinsippet, men det fungerer ikke alltid så bra. Jeg har nemlig i nesten hele mitt voksne liv hatt en enorm trang til endring. Jeg har ikke klart å slå meg til ro og være tilfreds og iallefall ikke lykkelig slik tingenes tilstand var. Det var hele tiden NOE som jeg følte måtte endres, uten at jeg helt klarte å sette fingeren på hva det var. Jeg slet skikkelig med den følelsen fordi jeg hadde lært at man burde være fornøyd med det man hadde. Vi har det jo så bra alle sammen i dette landet at det å være misfornøyd eller føle trang etter noe annet, var galt.

Etter bortimot tjue år med denne urolige følelsen og trangen etter forandring, så har jeg nå lagt bak meg et år som virkelig har stått i endringenes tegn. Jeg har snudd opp ned på ganske mye. Konklusjonen min er at endring var nødvendig. Nå har jeg ro i kropp og sjel. Nå kan jeg nyte hverdagen og kjenne at ting er slik de skal være. Det er selvsagt ingen sammenhengende lykkefølelse. Jeg har mine tunge stunder fortsatt og noen av dem er virkelig tunge. Men likevel er fraværet av den sterke følelsen av at "nå må noe forandre seg!" så god at det i seg selv gir meg en lykkefølelse. Det er så godt å ha ro i sjelen! Ro til å se de små blaffene av hverdagslykke. Ro til å kunne kose seg med unger og nære personer forøvrig. Ro til å kunne våkne om morgenen og kjenne at man gleder seg til resten av dagen. Og ikke minst ro og evne til å se at man har det bra selv om dagene er tøffe og det skjer vonde og vanskelige ting i livet ditt. Jeg er midt i en slik tøff periode nå. Det er vondt og vanskelig for meg og enda verre for mennesker jeg er veldig glad i. Likevel kjenner jeg at jeg har en grunnleggende følelse av at tilværelsen er god fordi jeg ser at vi har styrke til å takle vanskelighetene og kommer oss gjennom det.

Det er ikke alltid slik at man blir lykkelig av å legge vekk behovet for endring. Av og til er det nødvendig å ta grep og få til en forandring, enten den er liten eller kjempestor slik den var i mitt liv. Men når det er sagt, så mener jeg fortsatt at det er viktig å kunne klare å leve livet sitt her og nå og ikke hele tiden være fokusert på mål langt fram i tid. Det er hverdagen som er livet ditt og hvis du klarer å få den til å bli så god som mulig, så er du langt på vei kommet.

[Harriet Vane]

Jeg bruker tid på ting som gjør meg glad, som jeg lengter etter å gjøre og som gir meg energi.

Jeg bruker tid på hagen, på å synge, lese, trene, gå tur og drikke vin. Jeg er hellig overbevist om at det er mye bedre for alle involverte at jeg er blid og fornøyd, enn at det er superrent, superryddig, at ungene matcher gardinene, hverandre og bilen. Jeg bruker lite energi på bekymring, jeg er blitt så voksen at jeg ikke bryr meg noe særlig om hva folk synes om meg, men suger til meg skryt og komplimenter. Jeg prøver å ha ålreite relasjoner til alle i slekta, samme hvor koko de er, og skjermer meg fra galskapen ved å grensesette, ikke ta ansvar for andre enn dem som er mitt ansvar på papiret. (det er ikke min jobb om folk har arbeid, går til legen, søker på riktig studie eller prioriterer idiotisk eller smart.)

Det funker, da. Jeg er lykkelig helt ned i tærne og har det kjempebra. Og nå blir det lysere.

Jeg starter hver dag med å si "Hei, heldiggrisen" til damen i speilet, det er virkelig en super metode for instant happiness.

[Madicken]

Opprinnelig lagt inn av TwinFusion, her.

Jeg er ikke spesielt lykkelig kjenner jeg,

Jeg ville spurt meg selv om "hvorfor ikke?". Dette trenger overhodet ikke være tilfelle for deg, men det første året etter at tvillingene mine ble født, og jeg jo burde være det lykkeligste mennesket i verden (og følte meg dypt utakknemlig som ikke bare gikk og kjente på denne lykkefølelsen), var jeg simpelthen så sliten at jeg trodde jeg var ulykkelig. Men så var jeg altså "bare" totalt utslitt, og gjorde enkelte endringer i hverdagen min med dette som utgangspunkt.

[Maverick]

Det er for meg essensielt å en gang i blant stoppe opp, se på alt jeg har og alle jeg har, nyte øyeblikket, og så haste videre. Hverdagslykke er også lykke, men det hender man må være litt mer oppmerksom på å faktisk legge merke til den, enn de mer opplagte lykkestundene på en øde strand mens man sitter og ser på solnedgangen sammen med sin elskede familie og alt er harmoni og vakkert og flott og det står en enhjørning og vrinsker i det fjerne.

Og så blir jeg veldig mye mer hverdagsfornøyd av å ikke lese tabloidaviser eller tenke på at jeg burde ha trent eller ryddet.

[Harriet Vane]

Jeg har ikke vært spesielt strålende lykkelig gjennom graviditeter og barselperioder. Det er hardt arbeid, jeg har vært syk, hatt syke barn, hatt tøffe svangerskap, tøffe fødsler, ingenting å rope hurra for. Å skulle ha skyldfølelse for at jeg ikke er stormende lykkelig på toppen av det hele ville lagt stein til byrden. Men nå begynner det å lysne, heldigvis.

[TwinFusion]

Opprinnelig lagt inn av Madicken, her.

Jeg ville spurt meg selv om "hvorfor ikke?". Dette trenger overhodet ikke være tilfelle for deg, men det første året etter at tvillingene mine ble født, og jeg jo burde være det lykkeligste mennesket i verden (og følte meg dypt utakknemlig som ikke bare gikk og kjente på denne lykkefølelsen), var jeg simpelthen så sliten at jeg trodde jeg var ulykkelig. Men så var jeg altså "bare" totalt utslitt, og gjorde enkelte endringer i hverdagen min med dette som utgangspunkt.

Det er klart det er slitsomt med tvillinger, og jeg får ikke mye avlastning heller. I tillegg så hadde jeg nok litt urealistiske forventninger til hvordan det skulle bli. Men jeg var ikke lykkelig før de ble født heller, og har vel i grunnen vært misfornøyd med tilværelsen i mange år...

Opprinnelig lagt inn av Lhi-My, her.

Jeg har hele tiden tenkt at jeg må være tilfreds med livet mitt slik det er og ikke hele tiden hige etter noe bedre. Dette er nok noe jeg har fått med meg i arv fra min litt overkloke bestemor. Det er en god lærdom i prinsippet, men det fungerer ikke alltid så bra. Jeg har nemlig i nesten hele mitt voksne liv hatt en enorm trang til endring. Jeg har ikke klart å slå meg til ro og være tilfreds og iallefall ikke lykkelig slik tingenes tilstand var. Det var hele tiden NOE som jeg følte måtte endres, uten at jeg helt klarte å sette fingeren på hva det var. Jeg slet skikkelig med den følelsen fordi jeg hadde lært at man burde være fornøyd med det man hadde. Vi har det jo så bra alle sammen i dette landet at det å være misfornøyd eller føle trang etter noe annet, var galt.

Etter bortimot tjue år med denne urolige følelsen og trangen etter forandring, så har jeg nå lagt bak meg et år som virkelig har stått i endringenes tegn. Jeg har snudd opp ned på ganske mye. Konklusjonen min er at endring var nødvendig. Nå har jeg ro i kropp og sjel. Nå kan jeg nyte hverdagen og kjenne at ting er slik de skal være. Det er selvsagt ingen sammenhengende lykkefølelse. Jeg har mine tunge stunder fortsatt og noen av dem er virkelig tunge. Men likevel er fraværet av den sterke følelsen av at "nå må noe forandre seg!" så god at det i seg selv gir meg en lykkefølelse. Det er så godt å ha ro i sjelen! Ro til å se de små blaffene av hverdagslykke. Ro til å kunne kose seg med unger og nære personer forøvrig. Ro til å kunne våkne om morgenen og kjenne at man gleder seg til resten av dagen. Og ikke minst ro og evne til å se at man har det bra selv om dagene er tøffe og det skjer vonde og vanskelige ting i livet ditt. Jeg er midt i en slik tøff periode nå. Det er vondt og vanskelig for meg og enda verre for mennesker jeg er veldig glad i. Likevel kjenner jeg at jeg har en grunnleggende følelse av at tilværelsen er god fordi jeg ser at vi har styrke til å takle vanskelighetene og kommer oss gjennom det.

Det er ikke alltid slik at man blir lykkelig av å legge vekk behovet for endring. Av og til er det nødvendig å ta grep og få til en forandring, enten den er liten eller kjempestor slik den var i mitt liv. Men når det er sagt, så mener jeg fortsatt at det er viktig å kunne klare å leve livet sitt her og nå og ikke hele tiden være fokusert på mål langt fram i tid. Det er hverdagen som er livet ditt og hvis du klarer å få den til å bli så god som mulig, så er du langt på vei kommet.

Kjenner meg igjen i det du skriver her. Jeg har vel helt siden tenårene følt på det at jeg må endre på noe uten å vite hva.
Mitt problem er at det er enkelte ting som(jeg tror) betyr mye for meg som jeg slett ikke kan endre på, og alt annet føles så uoverkommelig. Så sklir man sakte men sikkert ned i ei dyp grøft og ser ingen vei ut...
Må nok tenke/snakke mer om dette og prøve å finne løsninger.

[TwinFusion]

Mange gode og interessante svar her forresten. Takk skal dere ha alle sammen.

[Nyx]

Lhi-My: Jeg mener på ingen måte å si at man skal være fornøyd med det man har hvis det man har ikke er bra. Endringer må til innimellom, men man skal ikke hele tiden ønske endringer bare for endringens skyld, bare fordi man lurer på om gresset er grønnere. Det er klart, hvis gresset på den siden av gjerdet man befinner seg helt klart ikke er det gresset man ønsker å stå på, så er det helt på sin plass å hoppe over gjerdet. Men noen ganger kan vi ha godt av å huske at gresset på den andre siden vil også bli brunt hvis ikke det vannes.

Og så tror jeg det ligger mye i forventning. Både vår forventning til hva lykke skal være, men også samfunnets forventning til at vi i verdens rikeste/beste land skal være så jævla lykkelige hele tiden, og ikke minst hva vi tror samfunnet forventer av oss.
Mange av oss har nok lett for å la andres forventninger og hva man tror samfunnet vil ha av oss diktere hva vi selv ønsker. Hvis en person egentlig synes det er greit å jobbe i kassa på Rema, men føler et press fra verden rundt seg om å være misfornøyd med å jobbe i kassa på Rema fordi det er ansett som lavstatus. Ja, da er det lett å bli misfornøyd med jobben sin, da. Og så kanskje man gjør noe med det, kanskje man fullfører videregående i voksen alder, tar en høyskoleutdannelse, blir noe. Og det er vel og bra. Men vi trenger folk til å sitte i kassa på Rema også, og hvis man i utgangspunktet trivdes med det, så tror jeg ikke man automatisk blir noe lykkeligere av å ha en jobb med høyere samfunnsstatus. Men man blir kanskje kvitt den følelsen av mislykkethet som man hadde fordi man trodde (og kanskje hadde rett i) at verden rundt en ikke mente at man burde være fornøyd.

Og her tror jeg kanskje at jeg er inne på noe: Hvorfor henger vi oss så opp i hva andre mener vi burde eller ikke burde være fornøyd med? Enten "andre" i denne sammenheng er statistikker, forskere, svigermødre, søsken, kolleger eller hvemsomhelst. Jeg tror nok at mange av oss er så opptatt av å tekkes andre, gjøre andre til lags, at vi glemmer, eller ikke tør, å kjenne etter hva vi selv ønsker og vil og trives med. Og hvis vi hele tiden baserer både valgene våre og følelsen av egenverd og tilfredshet på hva vi tror andre mener vi burde, da er det ikke så rart at lykken blir vanskelig å finne.