Bekymret for sønnen min

Madeira · 26-02-13, 16:34

(Jeg ber om tilgivelse på forhånd, det finnes en aldri så liten fare for at dette kan bli litt langt...)

Gutten er 14 år gammel og i det siste virker det som at han holder på å skifte personlighet. Han har alltid hatt litt vanskeligheter med det sosiale, vært litt av en 'loner'. Dette har ikke vært et problem, for han har likt seg ganske godt i den rollen og som regel funnet større tilhørighet med voksne enn jevnaldrende.

Men i løpet av det siste året har det begynt å dukke opp et nytt behov for sosialt samvær med folk i lik alder, noe jeg ikke har et problem med i det hele tatt, men det virker litt som at han hiver seg fort på det første og beste som finnes og den gruppen har vist seg å ikke akkurat være den beste innflytelsen. Han har røykt, stjålet, drukket alkohol og nå har vi nettopp funnet ut at han har prøvd seg på hasj også.

De fleste av disse tingene er jo noe vi alle sammen har vært borti på en eller annen måte i ungdomsårene, på et vis så er det en del av det å vokse opp å finne ut av sine egne holdninger og tanker rundt dette. Men det er aldeles d**tskummelt for foreldrene å prøve å navigere gjennom!

Frem til at vi fant ut av dette med hasjbruken så trodde jeg at vi (dvs jeg og stefaren til sønnen min, som har vært i bildet siden guttungen var 2 år gammel) hadde greid å håndtere situasjonen på en OK måte, men nå har jeg mistet selvtilliten og er plutselig ikke sikker på noen verdens ting lenger.

Opp i alt dette blandes det faktum at jeg og mannen min sliter med å bli enige om en 'linje' når det gjelder oppdragelsen. Jeg synes han er for streng, fjern og kald og han synes jeg er alt for svak og vaklende. Når vi legger det til stresset pga gutten i det siste så har forholdet vårt blitt ganske anspent og vanskelig. Så det er nok ingen koselig stemning i hjemmet akkurat for tiden.

Kanskje jeg rett og slett kan si at jeg er litt desperat etter fotfeste i alt dette her, jeg føler på en måte at uansett hva jeg gjør så blir det feil. Grunnen til at jeg skriver dette her er at jeg håpet at det muligens fantes folk der ute som har vært gjennom noe lignende? Hvor kan man eventuelt henvende seg for hjelp i sånne situasjoner?

Vi har hatt en samtale med et par damer ifra politi/psykisk helsevern som anbefalte regelmessig narkotikatesting (en tanke jeg ikke helt klarer å forsone meg med), men jeg føler ikke at jeg har fått noen svar på hva vi bør gjøre som en familie for å forbedre kommunikasjonen/stemningen i sin helhet.

Og hei, forresten, dette er mitt første innlegg her - jeg fant siden gjennom et google-søk og fikk inntrykk av at her var det mange fornuftige mennesker.

26-02-13, 16:34	#1
Madeira Nybegynner Medlem siden: Feb 2013 Innlegg: 2	Bekymret for sønnen min (Jeg ber om tilgivelse på forhånd, det finnes en aldri så liten fare for at dette kan bli litt langt...) Gutten er 14 år gammel og i det siste virker det som at han holder på å skifte personlighet. Han har alltid hatt litt vanskeligheter med det sosiale, vært litt av en 'loner'. Dette har ikke vært et problem, for han har likt seg ganske godt i den rollen og som regel funnet større tilhørighet med voksne enn jevnaldrende. Men i løpet av det siste året har det begynt å dukke opp et nytt behov for sosialt samvær med folk i lik alder, noe jeg ikke har et problem med i det hele tatt, men det virker litt som at han hiver seg fort på det første og beste som finnes og den gruppen har vist seg å ikke akkurat være den beste innflytelsen. Han har røykt, stjålet, drukket alkohol og nå har vi nettopp funnet ut at han har prøvd seg på hasj også. De fleste av disse tingene er jo noe vi alle sammen har vært borti på en eller annen måte i ungdomsårene, på et vis så er det en del av det å vokse opp å finne ut av sine egne holdninger og tanker rundt dette. Men det er aldeles d**tskummelt for foreldrene å prøve å navigere gjennom! Frem til at vi fant ut av dette med hasjbruken så trodde jeg at vi (dvs jeg og stefaren til sønnen min, som har vært i bildet siden guttungen var 2 år gammel) hadde greid å håndtere situasjonen på en OK måte, men nå har jeg mistet selvtilliten og er plutselig ikke sikker på noen verdens ting lenger. Opp i alt dette blandes det faktum at jeg og mannen min sliter med å bli enige om en 'linje' når det gjelder oppdragelsen. Jeg synes han er for streng, fjern og kald og han synes jeg er alt for svak og vaklende. Når vi legger det til stresset pga gutten i det siste så har forholdet vårt blitt ganske anspent og vanskelig. Så det er nok ingen koselig stemning i hjemmet akkurat for tiden. Kanskje jeg rett og slett kan si at jeg er litt desperat etter fotfeste i alt dette her, jeg føler på en måte at uansett hva jeg gjør så blir det feil. Grunnen til at jeg skriver dette her er at jeg håpet at det muligens fantes folk der ute som har vært gjennom noe lignende? Hvor kan man eventuelt henvende seg for hjelp i sånne situasjoner? Vi har hatt en samtale med et par damer ifra politi/psykisk helsevern som anbefalte regelmessig narkotikatesting (en tanke jeg ikke helt klarer å forsone meg med), men jeg føler ikke at jeg har fått noen svar på hva vi bør gjøre som en familie for å forbedre kommunikasjonen/stemningen i sin helhet. Og hei, forresten, dette er mitt første innlegg her - jeg fant siden gjennom et google-søk og fikk inntrykk av at her var det mange fornuftige mennesker.