Når mor forlater barnet sitt ...

[Frost]

Det tikket inn en melding på mobilen min. En dame har gått fra en mann og har overlatt deres felles barn på 2 år til pappan, og stakkars mann....

Mine første tanker er da også stakkars mann..... Hva slags mor forlater barnet sitt?
Det ville jeg aldri ha gjort.

Men hadde jeg tenkt det samme om en mann forlot dama si og overlot barnet sitt til moren? Det ville jeg neppe.
For alt jeg vet synes kanskje moren at mannen er bedre til å ta seg av barnet enn henne selv?

Jeg husker fra min barndom en familie som ble forlatt av moren. Alle syntes så synd på ungene og faren. Ungene var aldri ordentlig i klærne, men alle hadde forståelse for det siden de ikke hadde noen mor.


Hvorfor er det så ekstra ille når det er moren som forlater barnet sitt egentlig?

[Kirsebær]

Det ligger nok noe i oss som sier at morsintinktet skal være det sterkeste og største vi har, så jeg tror det er derfor man reagerer mer når det er en mor som forlater familien sin.
Mulig morsinstinktet er sterkere en farsinstinktet også for alt jeg vet. Det kan virke sånn i mange tilfeller.
Men det betyr vel likevel ikke at det er slik for alle.

Jeg håper at denne mamman oppriktig mente at barnet hadde det bedre hos far.

[Skremmern]

Fordi mor som regel (etter graviditet og amming) er mer knyttet til barnet. Noe som jevner seg ut etterhvert.

[Sitron]

Ja jøss, det er skikkelig synd på en mann som får omsorgen for sitt barn etter et samlivsbrudd.

[Blondie]

Jeg synes rett og slett ikke det er verre at en mor forlater barna sine enn at en far gjør det. Uansett er det forferdelig trist hvis ikke gode samværsordninger blir opprettet når mor og far går fra hverandre.

Jeg hadde aldri kunnet "reise fra" barna mine, men det tror jeg aldri mannen min ville gjort heller. Det å være en del av våre barns hverdag er det viktigste for oss og hvis det ender med skilsmisse så vil det være en selvfølge at vi har barna 50% hver. (og bor i nærheten av hverandre)

[Fara]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Jeg synes rett og slett ikke det er verre at en mor forlater barna sine enn at en far gjør det. Uansett er det forferdelig trist hvis ikke gode samværsordninger blir opprettet når mor og far går fra hverandre.

Jeg hadde aldri kunnet "reise fra" barna mine, men det tror jeg aldri mannen min ville gjort heller. Det å være en del av våre barns hverdag er det viktigste for oss og hvis det ender med skilsmisse så vil det være en selvfølge at vi har barna 50% hver. (og bor i nærheten av hverandre)

Kan bare signerer Blondie her

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Jeg synes rett og slett ikke det er verre at en mor forlater barna sine enn at en far gjør det. Uansett er det forferdelig trist hvis ikke gode samværsordninger blir opprettet når mor og far går fra hverandre.

Jeg hadde aldri kunnet "reise fra" barna mine, men det tror jeg aldri mannen min ville gjort heller. Det å være en del av våre barns hverdag er det viktigste for oss og hvis det ender med skilsmisse så vil det være en selvfølge at vi har barna 50% hver. (og bor i nærheten av hverandre)

Helt enig med deg. Jeg kunne heller aldri "reist" fra barna, og det samme sier mannen. Det avhenger nok av barnas personlighet også, men jeg tror at 50/50 kan være en like god om ikke bedre løsning i mange tilfeller. Hos oss hadde ikke noe annet vært aktuell (så egoistiske er vi faktisk) at ingen hadde villet se barna så lite som "annenhver helg og hver onsdag"- eller noe i den duren. Å ha to stabile hjem føler jeg er bedre enn å se barna plutselig bare ti prosent av tida man gjorde før. Men det er mange faktorer som spiller inn, selvfølgelig.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Jeg synes rett og slett ikke det er verre at en mor forlater barna sine enn at en far gjør det. Uansett er det forferdelig trist hvis ikke gode samværsordninger blir opprettet når mor og far går fra hverandre.

Jeg hadde aldri kunnet "reise fra" barna mine, men det tror jeg aldri mannen min ville gjort heller. Det å være en del av våre barns hverdag er det viktigste for oss og hvis det ender med skilsmisse så vil det være en selvfølge at vi har barna 50% hver. (og bor i nærheten av hverandre)

Det virker ikke som du har barnas beste i tankene, bare din og mannens "beste".

[Blondie]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Det virker ikke som du har barnas beste i tankene, bare din og mannens "beste".

Det er en helhetsvurdering.
Jeg tror slett ikke barna har noe bedre av å være en ukedag og annenhver helg hos en av oss, jeg tror de (og selvsagt også vi) vil ha det betydelig bedre med en delt løsning.
Mannen og jeg utfyller hverandre i oppdragelsen og samværet med dem og jeg tror det vil være katastrofalt for barna å tilbringe så liten tid med en av oss.

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Det er en helhetsvurdering.
Jeg tror slett ikke barna har noe bedre av å være en ukedag og annenhver helg hos en av oss, jeg tror de (og selvsagt også vi) vil ha det betydelig bedre med en delt løsning.
Mannen og jeg utfyller hverandre i oppdragelsen og samværet med dem og jeg tror det vil være katastrofalt for barna å tilbringe så liten tid med en av oss.

Helt enig.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Det er en helhetsvurdering.
Jeg tror slett ikke barna har noe bedre av å være en ukedag og annenhver helg hos en av oss, jeg tror de (og selvsagt også vi) vil ha det betydelig bedre med en delt løsning.
Mannen og jeg utfyller hverandre i oppdragelsen og samværet med dem og jeg tror det vil være katastrofalt for barna å tilbringe så liten tid med en av oss.

Og jeg tror barna har det best med ett fast hjem, ikke 50/50 hvor de fungerer som kasteball mellom foreldrene.

[Blondie]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Og jeg tror barna her det best med ett fast hjem.

Da er vi uenige.
Uansett ville det vært umulig for oss å bestemme hvem som da skulle vært dette faste hjemmet.
Jeg er også uenig i at det blir som en kasteball, jeg har sett mange varianter av 50/50 som har fungert utmerket. Det krever en del av foreldrene, men for mine barn er jeg overbevist om at det ville vært den beste løsningen.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Og jeg tror barna har det best med ett fast hjem, ikke 50/50 hvor de fungerer som kasteball mellom foreldrene.

Det gjør de ikke hvis foreldrene greier å samarbeide og holde en bra tone. Det er det som er det viktigste, uansett om det er delt omsorg eller ikke.

Jeg kjenner til familie med både delt omsorg, og der en av foreldrene har hovedomsorgen, og for meg ville det i hvert fall aldri vært aktuell å se så lite til mine barn. Det er vanskelig å delta aktivt i barns liv når man ser de bare annenhver helg og hver torsdag. Sikkert noen som får til det også, men mange gjør dessverre ikke det.

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Og jeg tror barna har det best med ett fast hjem, ikke 50/50 hvor de fungerer som kasteball mellom foreldrene.

Jeg tror heller ikke det er veldig bra med to hjem, men i en del tilfeller er det nok verre å kun se mamma eller pappa annenhver helg, eller enda verre, kun i ferier.


Om vi måtte velge ett hjem til ungene våre tror jeg mannen ville h beholdt huset og bodd der med ungene. Men jeg regner med at det ville vært mange som mente jeg var en merkelig mor ved en slik ordning.

[Dragen]

Jeg hadde etterlatt alle ungene hos min mann hvis vi bestemte oss for å gå fra hverandre. Fordi jeg vet at han er en bedre forelder enn meg, og fordi ungenes ve og vel går foran mitt.

Jeg syns ikke 50/50 er noen god ordning. Det må da bli stressende for barna?

[007]

Opprinnelig lagt inn av Dragen, her.

Jeg hadde etterlatt alle ungene hos min mann hvis vi bestemte oss for å gå fra hverandre. Fordi jeg vet at han er en bedre forelder enn meg, og fordi ungenes ve og vel går foran mitt.

Jeg syns ikke 50/50 er noen god ordning. Det må da bli stressende for barna?

Jeg kan signere denne fra a til å.
Når jeg forteller det til folk (venninner, foreksepmel, dersom vi diskuterer "om atte hvis og men"), så tror de meg ikke. Fordi de aldri kunne gjort det og fordi de mener at de er bedre skikket til å oppdra barna sine enn mannen (noe de ikke er...)
Det er ikke "lov" for en mor å forlate barnet sitt, men det er lov for menn.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Liven, her.

Jeg kan signere denne fra a til å.
Når jeg forteller det til folk (venninner, foreksepmel, dersom vi diskuterer "om atte hvis og men"), så tror de meg ikke. Fordi de aldri kunne gjort det og fordi de mener at de er bedre skikket til å oppdra barna sine enn mannen (noe de ikke er...)
Det er ikke "lov" for en mor å forlate barnet sitt, men det er lov for menn.

Jeg synes ikke det bør være lov for noen. (Selv om "forlate" er et veldig krasst ord når vi snakker skilsmisse i halvveis ordnede former)

[007]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Jeg synes ikke det bør være lov for noen. (Selv om "forlate" er et veldig krasst ord når vi snakker skilsmisse i halvveis ordnede former)

Enig i at man ikke bør få lov til å forlate barnet sitt (sånn som i å virkelig forlate). Jeg valgte bare å bruke samme ord som hovedinnlegger.

Jeg mener at dersom foreldre vil skille lag må det være like lov for mor å flytte til et annet sted uten mann og barn som at mannen skal finne seg et nytt bosted. Barna har det ikke alltid best sammen med mor, og jeg er ikke tilhenger av 50/50 deling.

[Filifjonka]

Å "forlate barnet sitt" syns jeg er helt grusomt uansett om det er en mann eller en kvinne som gjør det, og jeg kan ikke forstå de som gjør det. Det er mange menn som har gjort det oppigjennom - dratt sin vei og startet et nytt liv et annet sted uten å ha kontakt med barna sine.

Jeg regner ikke med det er det denne damen har gjort, og at hun skal ha samvær og delta i barnets liv selv om faren skal ha hovedomsorgen. Det syns jeg er noe helt annet, selv om jeg aldri ville gått inn for den løsningen for egen del.

[DM]

Jeg tenkte heldiggrisen mannen jeg.