I lys av tråden om de ennå barnløse

[Olympia]

Hvor ofte forteller DU barnløse hvordan svangerskap, fødsel, spedbarnstiden, trassalderen og for den gangs skyld tenåringsalderen kommer til å være?

Det er noe av det mest irriterende jeg vet, men det har hendt jeg har merket at jeg gjør det selv også.

Og hvorfor er det gjerne bare skremselspropaganda basert på hva som er det verste i de ulike stadiene, som etter endt skremsel blir forsøkt relativert med klassikeren: "Men det er jo helt fantastisk å ha barn og oppleve den kjærligheten", eller noe i den duren.

Hadde jeg fått en tier for hver gang noen kom til å regne ut hvor lite jeg kom til å sove de første månedene, hvor såre pupper man får under amming eller hvor forferdelig vondt fødselen kommer til å bli ville jeg vært rik.

[Fluke]

Jeg gjør det aldri med mindre de spør. Jeg har heller ikke opplevd at mine venninner dyttet på meg denslags da vi ikke hadde barn.

[Chanett]

Om noen spør så får de svar. Bevares. Jeg ser ingen grunn til å hemmeligholde.

[Siri]

Opprinnelig lagt inn av Fluke, her.

Jeg gjør det aldri med mindre de spør. Jeg har heller ikke opplevd at mine venninner dyttet på meg denslags da vi ikke hadde barn.

Samme her.

[Benzo]

For meg er det helt unaturlig å pådytte slik informasjon på barnløse, med mindre de spør.

[Olympia]

HVa med de som allerede er gravide?

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

HVa med de som allerede er gravide?

Om de spør. Også hender det at jeg spør dem om hvordan de tror det blir.

[Fluke]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

HVa med de som allerede er gravide?

Det samme gjelder:

Opprinnelig lagt inn av Fluke, her.

Jeg gjør det aldri med mindre de spør. Jeg har heller ikke opplevd at mine venninner dyttet på meg denslags da vi ikke hadde barn.

Ei heller da vi var gravide (jeg hadde faktisk egentlig skrevet det i det første innlegget, men tok det vekk da jeg ikke greide å bestemme meg for om det var vi eller jeg som var gravid ).

[Inagh]

Jeg håper ikke jeg er typen som kommer med all verdens besserwisserråd, for jøye meg som det irriterte meg da jeg sjøl var barnløs.
Gravide som spør, bruker jeg å fortelle at ja, det gjør vondt, men det er verdt det og glemt når fødselen er overstått.

Men toppen av kaka tok forloveren til mannen min - selvoppnevnt ekspert på barneoppdragelse, og barnløs sådann. Det var ikke måte på så mange feil vi gjorde med Storebror. F.eks. skjemte jeg ham bort, da jeg gikk og hentet ham en gang gutten satt og gråt av redsel. Han var 1 1/2 år og hadde tullet seg bort fra mamma og pappa. "Jeg måtte da bare se at guttungen trassa..."

Den mannen har svelget mang en kamel etter at han selv ble pappa.

[Adele]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

HVa med de som allerede er gravide?

Jeg spør dem om hvordan det går. Ellers svarer jeg hvis noen stiller spørsmål.
En nær kollega av meg er gravid for første gang. Hun lurer på mye, og syns at det er greit å spørre meg om råd. Da svarer jeg så godt jeg kan, men passer på å understreke at mine svar er subjektive.

[safran]

Jeg svarer om noen spør, men er tilbakeholden med påtvungen informasjon. Jeg fikk mitt da jeg selv var gravid, så jeg passer meg vel for å gjøre det samme.

[Olvina]

Eg svarar dersom nokon spør, ikkje ellers. Og eg prøvar å balansere informasjonen eg gjev, av typen "kortid kvalmen gjev seg? Nei, med meg ga den seg då barnet vart fødd, men vanlegvis er det etter 3 månadar, og nokon er ikkje plaga i det heile tatt..."

Ellers spør eg berre korleis det går, og forføl ikkje tema om dei ikkje legg opp til det.

[Hasselnøtt]

Jeg har vært og er fortsatt drittlei av at folk skal fortelle meg hvor vanskelig og tøft der er med barn. Først med ett barn, da jeg var gravid med nummer to var det "bare vent til de blir to"-kommentarer. Det irriterer meg såpass at jeg virkelig skal være obs på hva jeg svarer når folk spør, og jeg skal i hvert fall ikke slenge slike kommentarer ut uten at noen har spurt.

[Polyanna]

Jeg TROR ikke jeg gjør det, faktisk. Jeg er nok mer på "åååh - det kommer til å bli så fiiint!!"-greia, tror jeg.

Jeg syns jo ikke det ER fælt, så hvorfor i alle dager skulle jeg fortelle folk det?


Det eneste er at jeg av og til kan komme med noen forsiktige hint om at barseltida KAN være mer strevsom enn man kanskje har forventet, og at amming av og til er mer plundrete enn det det ser ut til på "Bryst er Best"-filmen. Men da alltid med mange understrekinger av at "men så går det over! Det virker bare litt altoppslukende der og da!"

Når barnløse legger veldig ut om hvordan de skal fikse ditt og datt, for eksempel med oppdragelse, så tenker jeg stort sett i mitt stille sinn at "nå skal jeg være like grei mot dem som mine venner var mot meg da jeg var på samme stadium!"

[Alexa]

Denne er jeg faktisk veldig obs på iom at jeg sleit veldig med andre venninners kommentarer. Har fått tilbakemelding på at vi er "flinke" til dette (altså å ikke komme med slikt), og håper det fortsetter. Folk gjør seg så forskjellige erfaringer, det er umulig for meg å vite hvordan det blir for andre. Å da skulle belære andre føler jeg ikke er verdt det, selv om jeg i noen tilfeller føler jeg ser ting fra begge sider ("husker hva jeg tenkte på forhånd, og opplevde overraskelser").

[Libra]

Så snart de spør så forteller jeg gjerne. Men, jeg kan ikke akkurat si at jeg bare kommer med skremselspropaganda. Selvsagt får de også opplysninger ved at jeg forteller om livet mitt, på samme måten som jeg snakker om livet mitt til venner med barn.

[Kirsebær]

Jeg hadde ikke så mange trasige opplevelser i begynelsen med poden, det verste var at jeg var så usikker på alt. Det kan jeg godt snakke om til førstegangsgravide, helst etter de med bekymring i stemmen har spurt om det var jævlig å føde, mye nattevåk, såre brystvorter osv. "bla,bla,bla... jeg syns det verste i begynnelsen var at jeg var så usikker på meg selv og på rollen som mamma. bla, bla, bla"

[Go\jenta]

Det har vel hendt at jeg har skravlet i vei om både det ene og dt andre til folk som venter baby. Til barnløse holder jeg munn hvis de ikke spør.

[Teofelia]

Jo, jeg gjør faktisk det.

Jeg var så lei av folk som fortalte meg at fødsler var grusomme, at jeg kom til å bli invalid (!) av bekkenløsningen og at jeg kunne vinke farvel til alt som heter nattesøvn at jeg av prinsipp videreformidler det jeg har av positiv informasjon. Til mine gravide venninner er jeg raus med følgende informasjon:

"Ikke tro på dem som sier at det er umulig å få sove. Man er selvsagt ikke garantert noe som helst, men Frøkna sov hele natten fra hun var tre uker gammel."

"95 % av de som sliter med bekkenløsning under graviditeten er helt friske igjen to måneder etter fødsel."

"En fødsel trenger ikke være verken skremmende eller uutholdelig; det kan være en sterk og flott opplevelse også. Jeg har hatt to fantastiske fødselsopplevelser, og det håper jeg du får også."

Jeg har fått en hel del hyggelige tilbakemeldinger når jeg har sagt slike ting, så jeg har ingen planer om å slutte å fortelle folk at det ikke nødvendigvis er noen grunn til å gå rundt og grue seg.

[Koma]

Til gravide så sier jeg stort sett "gled deg!"
Også legger jeg inn noen ord om at det å ha ett barn er mer fantastisk enn jeg trodde. At det kan være litt tøft i starten, men at det blir mer moro for hver dag som går.
Jeg kan fortelle om kamelene jeg har svelget ift. at prioriteringene mine har endret seg mye mer enn jeg hadde bestemt meg for at de skulle på forhånd.

Til barnløse, frivillig eller ufrivillige sådan så sier jeg ikke så mye, ihvertfall ikke uoppfordret.