Personlighet, foreldrerollen og hvordan man utfyller hverandre

[Bokormen]

Dette er noe jeg ofte har lurt litt på. Jeg er ikke laget for å være hjemmeværende husmor, og har fått to barn sammen med en mann som er veldig deltakende pappa, som er akkurat like flink som meg til å gi omsorg, trøste, lage mat og ha oversikt over ting som angår barna. (Klær, sko, bursdagsselskaper, ting som må handles inn osv). Her inne har jeg inntrykk av at dette er ganske normalt. Men da jeg ser meg rundt blant bekjente og venner kan det se ut som om kvinner som liker å være hjemme, og ønsker å jobbe lite eller ingen ting, gjerne er sammen med menn som liker å jobbe mye, bruker mye tid på hobbyer og er lite deltakende i oppdragelsen. Typisk 50%assistent i barnehage som er gift med mann som driver eget firma (rørlegger, elektriker), jobber 60 timer i uka, og bruker mye tid på bil og fotball.

Hva tror dere?

[Jålebeinet]

Det er gjerne slik at om den ene i forholdet jobber mye så må den andre jobbe mindre ellers så går ikke kabalen opp. Hos oss er forholdet slik du beskriver ditt eget, men jeg har også de i omgangskretsen hvor hun jobber mindre fordi sambo/ektefelle driver eget firma. Men jeg ser ikke at disse mennene bruker det de har av fritid til å dyrke seg selv, da er det familien som står i fokus. Samtidig jobbes det mye etter at barna er i seng, slik at det ikke blir så mye egentid på mor.

[D'Arcy]

Hos oss har det gått på omgang hvem av oss som har prioritert jobb. Vi er enig i at begge kan ikke prioritere jobben samtidig, men vi er begge ambisiøse og har derfor klart å trikse det sånn til at når den ene har karrieremuligheter, så setter den andre sine litt på hold. Det har til nå fungert utmerket. Jeg jobbet 100% stilling da han drev eget firma og bodde borte store deler av året, og jeg har en jobb som krever mye av meg. Men vi fikk det til.

Jeg synes det er synd at noen har det sånn at når man etablerer en familie, så må den ene sette alle sine ambisjoner helt på hold. Men om man ønsker det, så skal ikke jeg være den som sier at det er feil og teit. Men for oss har det optimale vært å sjonglere det sånn at begge har fått utvikle seg også utenfor hjemmet.

[Tallulah]

Man blir jo gjerne tiltrukket av mennesker som har nogenlunde likt verdisyn på ting, jeg kunne for eksempel aldri vært sammen med en mann som syntes det var greit å jobbe 60 timer i uka, aldri være sammen med barna sine og som forventet at jeg fyllte det hullet. Da ville vi rett og slett hatt helt forskjellig utgangspunkt for hva som var viktig.

Vi mener at familien er et samarbeid som vi enten er enige om eller diskuterer oss fram til, og måten vi løser ting på er basert på dette.

[Go\jenta]

Hos oss jobber jeg 50 %, og mannen 100 %, mye fordi mannen tjener bedre enn meg, og jeg har en jobb som er lett å kombinere med å være delvis hjemmeværende. Mannen jobber ikke mer enn 8 timer hver dag, og er mye deltagende med ungene hjemme. Det er f.eks han som følger dem på alle aktiviteter de er med på i uka, og han bidrar like mye til middagslaging og legging av unger. Han er også den "lekne" av oss, som elsker å leke med barna.

Jeg kunne godt tenke meg å ta videreutdanning på et senere tidspunkt, men vil vente til ungene blir større. Jeg trives med å være delvis hjemmeværende og at ungene har korte dager i bhg og skole. Så det er på sett og vis mitt valg at jeg er såpass hjemme.

Vi har en periode jobbet fullt begge to, men det ble svært stressende for oss, så hverdagen fungerer mye bedre sånn som vi har det nå. Vi har tross alt tre barn som krever sitt.

[Dragen]

Vi har byttet på litt. I en periode jobbet mannen sommertid hele vinteren for å rekke å hente barna i barnehagen, andre perioder har jeg jobbet mindre enn fulltid for å få kabalen til å gå opp.

Vi har også valgt å flytte nærmere byen for å få kortere reiseveg til jobb. Akkurat nå har vi prioriteringene oppe til vurdering igjen - det er litt mye med to fulle stillinger og tre små barn.

Hos oss er det mannen som har hatt hovedansvaret for barna hele veien, omtrent på samme måte som veldig mange mødre har det ellers.

[Palmen]

Jeg er overhodet ikke skapt til å være hjemmeværende husmor.

Nå er det imidlertid slik at mannen har en jobb som for tiden krever 60 timers uker. Vi har bevisst valgt at jeg er delvis hjemme og delvis student i en periode nå som han har denne karrieremuligheten (vi flyttet utenlands nettopp mtp denne muligheten). Fra hoesten av er det min tur til å prioritere karrieren, og han kommer til å ha ansvaret hjemme.

Losningen vi har nå er ikke slik jeg så for meg at den skulle være, jeg har hele tiden tenkt at vi skal være en 50-50 samarbeidende familie. Nå ble tingene slik at vi fikk barn mens vi bodde ute, og da tar vi konsekvensen av det med at jeg tar hovedansvaret hjemme i en periode nå.

[Chanett]

Jeg er skapt til å være hjemmeværende. Rett og slett. Dog jobber jeg rundt 80%.