Utholdenhet i ekteskapet

[Mandarin]

Er det enklere for barn av ikke-skilte foreldre å skille seg, enn motsatt?
Har foreldrenes ekteskap noe å si for hvor lett man tar ut skilsmisse eller ikke?

Ja dette diskuterer vi i kveld !
Vi er inne i en lyserosa periode i vårt 1,5 årige ekteskap. Barn nummer to er et halvt år snart og vi kan lene oss tilbake i sofaen og være tilfredse med at vi klarer oss fint tross en periode med kolikk, sykehus opphold, osv.
Men så kommer det nok tøffere dager en dag, og i vårt forhold tror jeg det vil komme når jeg skal ut å fortsette min karriere og ta litt plass i forholdet vårt igjen. Og i den forbindelse kommer vi inn på temaet skilsmisser. Mine foreldre er skilt og jeg påstår derfor at jeg kommer til å gjøre hva som helst for å unngå dette. Min mann mener at han kommer til å være like innstilt på dette (selv om han aldri har opplevd skillsmisse).
Ja var ikke dette en riktig så romantisk diskusjon en fredagskveld ?!
Men finnes det noen tall på dette?
Noglen som vet?

[Hasselnøtt]

For ikke lenge siden så jeg et program (Spekter, NRK?) om skilsmisser, der sto det oppgitt som statistikk at barn av skilte oftere blir skilte selv. Nærmere henvisning eller tall har jeg ikke, men jeg husker akkurat det.

[Observatøren]

Uten at jeg kan vise til annet enn "lest i avisen", mener jeg å ha hørt at sannsynligheten for skilsmisse øker dersom man selv har skilte foreldre.

(Noe som lover godt for enkelte i min familie, der foreldrene er gift og skilt henholdsvis 4 og 7 ganger. )

Fra spøk til alvor, jeg tror det har mer med grunnlaget for skilsmisse enn bare akkurat skilsmissen.

[nikki]

Jeg tror motsatt.Verken mine eller mannens foreldre er skilt,ingen av søsknene på begge sider heller.
Vi giftet oss da vi var 18 og 19 år,og har hatt mange strie tørner i de 18 årene vi har vært gift(18 år om 10 dager),og jeg tror definitivt vi har holdt hardere ut og jobbet hardere fordi ingen av de andre er skilt.Og hvem vil være først lissom??
Nå da ungene har vokst til har vi mer frihet til å pleie forholdet faktisk,så jeg er veldig glad vi sto løpet ut.

[Mandarin]

Opprinnelig lagt inn av nikki, her.

Jeg tror motsatt.Verken mine eller mannens foreldre er skilt,ingen av søsknene på begge sider heller.
Vi giftet oss da vi var 18 og 19 år,og har hatt mange strie tørner i de 18 årene vi har vært gift(18 år om 10 dager),og jeg tror definitivt vi har holdt hardere ut og jobbet hardere fordi ingen av de andre er skilt.Og hvem vil være først lissom??

Ja slik tenker mannen også sier han.

[007]

Jeg vet ingenting om tall (statistikk) ang. det du nevner, men mener å ha hørt at barn av skilte foreldre skiller seg oftere enn barn som ikke har opplevd skilsmisse?
Både mine og mannens foreldre er gift, men jeg føler ikke at det preger mitt ekteskap. Jeg er så egoistisk (?) at jeg tenker at livet er for kort til å være ulykkelig, og jeg skal heller leve som skilt enn som ulykkelig gift. Hittil har det gått bra (16 år i sommer), men jeg ofrer ikke alt for en hver pris. Til det mener jeg altså at liver er for kort.

[Fadese]

I Samlivsboken utgitt av Modum bad, som bygger på Fighting for your marriage (Markman et al.), hevdes det å ha skilte foreldre som en av risikofaktorene i forhold til å sjøl bli skilt (uten at man uten videre skal trekke statistikk ned på individnivå). Tall har jeg ikke.

Det du beskriver i forhold til deres erfaringer fra og tanker rundt skilsisse er helt likt som hos oss. Men av og til kan jeg tenke at han med en stabil familie ikke kan forstå helt hvordan det er å ha skilte foreldre og hvor viktig det er å unngå det. Og sjølsagt kan han ikke forstå helt hvordan det var for meg, like lite som jeg kan forstå hvordan det var for deg ...

Andre beskyttende og risikofaktorer jeg husker i farta er:

Høyere utdanning: +
Å få barn tidlig: -
Å ha barn fra tidligere forhold: -
Å ha vært gift tidligere: -
Å være religiøs: +
Var det noe om å komme fra samme sosioøkonomiske forhold, tro? + der?
Å være gift: +

[Mandarin]

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

I

Sitat:

Men av og til kan jeg tenke at han med en stabil familie ikke kan forstå helt hvordan det er å ha skilte foreldre og hvor viktig det er å unngå det.

Ja det er slik jeg tenker.

Sitat:

Andre beskyttende og risikofaktorer jeg husker i farta er:

Høyere utdanning: +
Å få barn tidlig: -
Å ha barn fra tidligere forhold: -
Å ha vært gift tidligere: -
Å være religiøs: +
Var det noe om å komme fra samme sosioøkonomiske forhold, tro? + der?
Å være gift: +

Da kan vi krysse av for alt utenom det religiøse.

[nikki]

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

I Samlivsboken utgitt av Modum bad, som bygger på Fighting for your marriage (Markman et al.), hevdes det å ha skilte foreldre som en av risikofaktorene i forhold til å sjøl bli skilt (uten at man uten videre skal trekke statistikk ned på individnivå). Tall har jeg ikke.

Det du beskriver i forhold til deres erfaringer fra og tanker rundt skilsisse er helt likt som hos oss. Men av og til kan jeg tenke at han med en stabil familie ikke kan forstå helt hvordan det er å ha skilte foreldre og hvor viktig det er å unngå det. Og sjølsagt kan han ikke forstå helt hvordan det var for meg, like lite som jeg kan forstå hvordan det var for deg ...

Andre beskyttende og risikofaktorer jeg husker i farta er:

Høyere utdanning: +
Å få barn tidlig: -
Å ha barn fra tidligere forhold: -
Å ha vært gift tidligere: -
Å være religiøs: +
Var det noe om å komme fra samme sosioøkonomiske forhold, tro? + der?
Å være gift: +

Ja,ja,det er godt det ikke alltid stemmer.

Ingen av oss har høy utdanning.
Fikk barn(med sterk grad av AD-HD),da vi var 20 år,ett år etter vi gifta oss.
Vi er ikke religiøse.

Men vi har det fint like lell.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av nikki, her.

Ja,ja,det er godt det ikke alltid stemmer.

Ingen av oss har høy utdanning.
Fikk barn(med sterk grad av AD-HD),da vi var 20 år,ett år etter vi gifta oss.
Vi er ikke religiøse.

Men vi har det fint like lell.

Det nekter jeg å tro. Det må være en illusjon!
Det er statistikken som påvirker oss, ikke motsatt. I alle fall om vi skal tro tannpleieren Lillemor var hos, som forklarte at området vi bor i har høyest forekomst av karies i bydelen. Derfor syntes hun det var litt ekstra viktig å poengtere viktigheten av tannpuss til oss.

Jeg trykker dette sitatet fra artikkelen Fnatten viste til til mitt bryst, jeg.

Sitat:

Dette er bare statistikk. Man har alltid mulighet til å påvirke sitt liv gjennom de valgene man gjør.

[ming]

Puh, det var da enda godt vi har mulighet til å påvirke livet vårt selv. : puster lettet ut:

Og når statistikken også er på vår side må jo dette bare gå veien! (Minus det med skilite foreldre og religiøsitet, da, vel og merke...)

[Mams]

Jeg kan se ut fra mitt egent ekteskap (som forøvrig snart er over)
Jeg holdt på å gå ut for noen år siden, men valgte å bli og jobbe med det vi hadde.
Nå er det gubben som vil ut og han har fryktelig dårlig tid. Han har i tillegg funnet en annen da så han er både her og der for tiden.
Jeg har gifte foreldre, hans er skilt.

[Shamu]

Mine foreldre er skilt, og jeg som du HI kommer til å gjøre ALT for å ikke skille meg.
Min mann har også skilte foreldre, så dette er noe som er viktig for oss begge.
Jeg vet ingenting om forskning på dette da, men det hadde jo vært en fin tanke om barn av skilte foreldre ble så redd for å gjøre samme "feilen" at de jobbet ekstra hardt for å klare seg gjennom krisene. For kriser må man da regne med i løpt av ett langt liv med partneren sin, men jeg tror jeg har lært litt om terskelen for å avbryte ett ekteskap.

[Susse]

Vi har hatt denne diskusjonen her i huset også. Mannen min har gifte foreldre, men de har slitt mye. Han er allikvel veldig klar på at å skille seg for han ville være enormt vanskelig og at han vil kjempe med alt han har for ekteskapet.
Jeg er vel det man kan kalle et lykkelig skillsmissebarn. Foreldrene mine fikk meg i svært ung alder og fant ut etter 4 år at de overhodet ikke passet sammen. Det ble en befrielse for meg å få et rolig hjem uten skriking og krangling. Mamma flyttet ut, jeg har vokst opp med pappa og farmor.
Jeg skal ikk si at jeg aldri kunne skille meg, så enkelt er det ikke etter min mening. Uansett er jeg klar til å kjempe med nebb og klør for ekteskapet jeg også om det skulle komme en dag det ble nødvendig. Vi har klart oss greit i 15 år så jeg har tro på at vi skal ha det bra i fremtiden også.
At jeg er skilsmissebarn har svært lite med dette å gjøre for meg. Jeg hadde en tøff barndom, men tror den kunne blitt enda verre om foreldrene mine ikke hadde skillt seg.

[Anne C]

Dette er et tema jeg og gubben aldri diskuterer egentlig...

Hans foreldre skilte seg når han var tre år og han har nesten ikke hatt kontakt med faren sin opp gjennom. Dette vil han ikke utsette sine egne barn for.

Jeg kommer fra et hjem der foreldrene mine BURDE skilt seg for sikkert 20 år siden. Jeg er vokst opp med foreldre som kranglet hele tiden, inntil de fikk hvert sitt soverom for godt over 20 år siden. Jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg har sett foreldrene mine ta på hverandre..... Jeg vet at jeg IKKE forblir gift "for barnas skyld". Det har ikke vært noen positiv erfaring for min del.

[nikki]

Opprinnelig lagt inn av Liven, her.

Jeg vet ingenting om tall (statistikk) ang. det du nevner, men mener å ha hørt at barn av skilte foreldre skiller seg oftere enn barn som ikke har opplevd skilsmisse?
Både mine og mannens foreldre er gift, men jeg føler ikke at det preger mitt ekteskap. Jeg er så egoistisk (?) at jeg tenker at livet er for kort til å være ulykkelig, og jeg skal heller leve som skilt enn som ulykkelig gift. Hittil har det gått bra (16 år i sommer), men jeg ofrer ikke alt for en hver pris. Til det mener jeg altså at liver er for kort.

Helt enig.Ville ikke blitt i et ekteskap for enhver pris.Det er jo sykt i tilfelle.
Dessuten har jeg ingenting til overs for folk som finner seg nye partnere mens de fremdeles er gift.

[Nabojenta]

Jeg vet bare med meg selv at jeg ikke skal gå i de samme fellene som mine foreldre. Og den største fellen hos dem, var null komunikasjon.

Det er en ting som er uhyre viktig i et forhold. Snakk, prat om ALT som rører seg i hodene deres. Ingenting er uviktig!

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av Liven, her.

Jeg er så egoistisk (?) at jeg tenker at livet er for kort til å være ulykkelig, og jeg skal heller leve som skilt enn som ulykkelig gift. Hittil har det gått bra (16 år i sommer), men jeg ofrer ikke alt for en hver pris. Til det mener jeg altså at liver er for kort.

Det er jeg for så vidt enig i. Ikke for enhver pris.
Mulig jeg er naiv og uerfaren og alt det der, men jeg har i alle fall tenkt at
1) Det vil være bølgedaler i ALLE forhold. De kan vare en stund, men det KAN bli bedre. Jeg vil være utholdende.

2) Om jeg VET at kjærlighetsforholdet mellom mannen min og meg er over, men vi er venner, så er det fortsatt mulig å leve sammen fram til barna blir store. Min kostnad blir blant annet at jeg ikke kan gå inn i et nytt forhold (og jeg ville sikkert savne det), men så lenge samhandlinga mellom mannen og meg hadde fungert godt, ville det vært en okei pris å betale for at barna skulle få vokse opp i én heim der både mammaen og pappaen var. Jeg skylder dem det, tenker jeg (nå).

[Superior]

Jeg kunne godt tenkt meg å forbli gift. Jeg liker tanken på å være gift, og hele den ramma rundt.
Men nå er det ikke sånn, og jeg har et valg om å gå tilbake. Men jeg har hittil valgt å ikke gjøre det. Jeg kan tåle mye, og tilgi mye, men et sted går grensen.
Dessuten ville han bryte ut, og da kan man ikke gjøre noe.

Jeg er optimistisk på at jeg engang skal gifte meg og holde meg gift. Selv om det skal være et minus å ha barn fra før, og ha vært gift før, så velger jeg å tro noe annet.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av Superior, her.

Jeg er optimistisk på at jeg engang skal gifte meg og holde meg gift. Selv om det skal være et minus å ha barn fra før, og ha vært gift før, så velger jeg å tro noe annet.

Det er statistikk ut fra en stor populasjon og kan ikke brukes på individnivå. Heldigvis!